søndag 24. januar 2010

3 dager uten nett!!

Og jeg har vært på nippet til bli seriøst deprimert!
Kanskje var det ikke fullt tredager heller, men det føltes ut som en hel uke!
Ringte pappa og beklaget min nød, men ikke engang hans kunnskap og triks kunne redde meg fra noe som føltes som verdens undergang.

Skolen har jo enda ikke startet og de eneste jeg sosialiserer med om dagen leser til eksamen, så det er jo veldig morsomt for meg. Bestevennene mine disse dagene har derfor vært Meredith Grey og Christina Yang og alle andre karakterer i diverse tv-serier... Helt frem til 3 dager siden.
Det har vært en total avskåring fra omverdenen, ettersom både livet mitt og Kristines for det meste sentreres rundt det som skjer der og i fotballfrues verden på blogg.no

I mellomtiden, mens vi tålmodig har ventet på å få komme inn i cyberspace igjen, har vi oppdaget InkBall og Purple Place (spill som ligger inne på PC'n). Jeg kan informere om at jeg har blitt driiitgod på å bake purpleplacekake

Kristine spiller InkBall


Meeeen, nå kjære venner, nå er jeg back on track. Og skal om litt fortelle om det alle spør meg om.
- Hva jeg studerer
- Hvordan er skolen
- Hvordan er Valencia
- osv.

Det med skolen er forresten gjort veldig fort. For jeg har jo, som tidligere nevnt, ikke begynt på skolen enda (derfor blir også alle inleggene her preget av nettopp det! Det skjer ikke så mye om dagen akkurat, meen, That's My Life!).

Vel, Jeg skal gå på Universität de Valencia, som ligger ca ti min gange fra hvor jeg bor. Jeg har ikke vært inne der enda, bare gått forbi sammen med Kristine.
Uansett, på mandag, da, på mandag, SKAL jeg, SKAL SKAL SKAL jeg gjøre det jeg har utsatt en hel uke og litt til. Nemlig gå på kontoret og registre meg som student og få studiebevis og sikkert litt mer info. De har vært ganske spasommelige med infoen sin her så langt.

Så, den 8 februar starter skolen. Før det antar jeg at jeg får velge fag og finner ut litt mer av hvor jeg skal og sånn. Kristine er forresten veldig grei å ha akkurat i den sammenheng, for hun kan fortelle med hva jeg IKKE skal velge hvertfall.
Det som inngår i gruppen IKKE, er litteraturfag. Disse fagene innebærer som regel å lese opptil 6 bøker (kanskje til og med fler?) og så lese kommentarer og kritikk av disse bøkene, for så å kritisere og kommentere kritikken og kommentarene!
Jess... I think NOT.

Det som jeg derimot tenker på å ta er fag som går på grammatikk. Høres sikkert kjedelig ut for dere, men jeg er jo en nerd når det kommer til grammatikk!
Nå tenkte jeg å finne et bilde som demonstrerte konseptet nerd, men endte opp med meg selv i mine gamle og ganske uhippe briller som jeg enda ikke har fått bytta ut.



Når jeg nå ser bort på Kristine kunne hun også godt ha vært avbildet i denne sammenhengen, øynene er klistret til skjermen og jeg hører purpleplace kakebake lyder!
Anyroads..Dere får updates på dette velgefagstyret senere.


Angående hvordan er Valencia, kan jeg egentlig ikke si så mye enda, men so far so good. Det er mange fine plazaer her, med små søte butikker og tapasbarer. Sentrum er bråkete og med alt for mange trafikklys og biler(og gater å rote seg bort i!!!).
Likvel, det er mange fine bygninger her da. Får gå ut en dag og ta noen bilder og publisere.
Parker er det også mange av, og her om dagen, igår faktsik(!), tok jeg det store steget og knyttet på meg joggeskoa! Det er en park her like ved hood'n min. Den er perfekt å jogge i for meg og min dårlig retningssans fordi den en gang var en elv. Ergo er den også veldig lang, så da er det bare for meg å jogge så langt jeg gidder den ene veien og så snu. Ingen skumle gater eller kriker og kroker å rote seg vekk i. Ganske streit, rett fram og rett tilbake.

Nei, that's it for now guys, skal bake kaker i Purple Place!
Peace out fra Valencia!

torsdag 21. januar 2010

Dagen da Kristine hadde eksamen... og igår...

Den universelle normen for hva man gjør etter en eksamen ser nogen lunde slik ut i billedform.


















For å feire enda mer spedde vi på med ostekake (great kombo!).


Mannen på bildet heter forresten Ruben. En søt og snodig liten skrue. Hans eneste feil her i livet er vel at han kommer fra Belgia, og av erfaring vil jeg påstå at belgiere er rare (hvertall type de jeg bodde med i Antigua. Har møtt mange belgiere her faktisk, og alle går med lommetørkler og snyter seg både titt og ofte, Kristine kan også bekrefte dette.... meeeen, det er en annen historie).
Ostekaka var kriminelt god!










Dagen etter.
Stod opp sent


No Kidding!!













Spiste frokost i parken



















Kjøpte kjoler til under halv pris på el Corte Ingles.
(den hvite hadde koste 90 Euro altså!)


Og siden begge to kjøpte den stripete som Kristine har på seg, har vi en kjoledate en søndag på Blå når jeg kommer hjem!

-Jada, vi vet at vi har buksene på knærne..

tirsdag 19. januar 2010

Ny dag...

... nye muligheter.
Kristine ligger på den deilige, røde sofen og dør mens hun leser til en eksamen i el uso correcto del español.
Jeg sitter og stirrer i veggen..
Sliter med en oversettelse av en aldri så liten novelle, men klager ikke. Jeg har faktisk frivillig valgt å gjøre dette som en tjeneste til en ny venn. Eller, venn og venn. Jeg har møtt han to ganger, men nå har han ikke annet valg enn å bli min venn, ettersom jeg gjør han en tjeneste!

Så det. Det må harde midler til for å få seg nye venner, tydeligvis. Min sjarme og varme i seg selv er visst ikke nok, så da må jeg spe på med litt intellekt!
Og deeet har jeg jo masse av, heldigvis! Puh og Juhuu.

Og nye venner må jeg jo få meg, ettersom Kristine flytter tilbake til Norge om et par uker. Det blir litt nedtur må jeg innrømme...
Da må jeg finne noen nye som jeg kan sitte i timesvis og le sammen med. For vi ler veldig mye, spesielt av bilder av rare folk på facebook og blogg.no..... Bra vi er så perfekte!

Dagen igår ble nok en vandring rundt i Valencias gater.
Mens Kristine hadde eksamen skulle jeg ta en byvandring og på nytt fatte mot til den evigvarende jakten på planleggeren!!!!.
Også denne dagen uten kart. Kristine uttrykte selvsagt begkymring da hun spurte om jeg hadde husket kart idag og jeg hadde svart avkreftende. Og det kan jeg jo forstå.

Vi kom etterhvert fram til universitetet og så var det bare å traske mot sentrum. Og Kristine hadde gitt meg en nøye beskrivelser. Jadda, nøye beskrivelser.
Så jeg gikk og gikk. Forbi en fotballstadion, over ei bru, gjennom en park og.... plutselig(!) var jeg ute av kurs igjen.
Jess, great, tenkte jeg, men etter å ha surra rundt en stund, og fått øye på noe som jeg vil karakterisere som en urban kvinne med et klart mål for bykjernen, var det bare å følge etter. På trygg avstand selvfølgelig. Og sannelig tror du ikke, så dukka det kjente plasser opp igjen.

Over brua.

Kjent plass.. Valencias svar på Triumfbuen.

Etter noen kvartaler støtte jeg ganske tilfeldig på Rafael, som jeg nå da kaller min venn. Han var en av de som holdt den merkelig og sære festen den torsdagen jeg kom hit. Det var forresten da jeg hadde gått med på å gjøre en oversettelse for han, ikke helt edru selvfølgelig, men gjort er gjort og elg er elg.
Rafael er forfatter og diverse(!), og det er en novelle som heter La criatura más dulce han vil ha oversatt til norsk da. Jeg bistår selvfølgelig gledelig med jobben. Til gjengjeld for denne tjenesten får jeg navnet mitt og traductora påstemplet og postet på en eller annen websiden, en eller annen gang i fremtiden.
Rafael viste meg litt rundt i Valencias gater før vi stakk hjem til han for å se på teksten, og så se på utsikten fra taket der han bor.



Da klokken nærmet seg seks fikk jeg en desperat melding fra Kristine om at eksamenen hadde gått ad undas og hun trengte starbuckskaffe, shopping, meg (seffer'n) og en middag på Wok to Walk.
Etter at måltidet var fortært og praten gått i stå måtte hun gjøre seg klar til dyst på ny. Nok en eksamen stod for tur.

Jeg, på min side, måtte fortsette jakten på el diario i titalls forskjellige bokhandlere.
Den første jeg kom til var selvfølgelig en bomtur, meeeeen etter noen kvartaler kom jeg inn på kjøpesenteret El Corte Ingles. Og der, DER, lå den.
Liten og alene mellom alle de store blankbook'ene. Det blinket i paljetter på et svart bokomslag og jeg var solgt. Dén ble solgt.
Jeg tror aldri jeg har vært så glad for å kjøpe en planlegger før. Så da den var kjøpt dro jeg hjem... eller, innom noen butikker først da.
Det er jo salg på ALT om dagen, og jeg vil kjøpe ALT.. ALT, ALT, ALT! SÅ jeg kjøpte meg en ullkjole. For ja, det er kaldt her om kveldene.


Siden dette er en moteblogg: Kjolen er kjøpt til den nette sum av 10 Euro på den eksklusive og fasjonable motebutikken Hennes og Maurits, tøflene er fra Natura, vannflaska i størrelse XXXL fåes kjøpt på Mercadona/Consum. Den kommer forøvrig også med et praktisk håndtak slik at man kan bære den med seg HVORSOM HELST(!!).

Nei, nå fikk jeg akkurat melding fra Kristine om at eksamen ikke kommer til å vare mer en MAX 2 timer, så da får jeg vel hoppe ut av ullkjolen og inn i shorts og solbriller og komme meg ut for å møte henne.

søndag 17. januar 2010

Nok en dag...

.... er gått og her sitter jeg og sturer. Eller jeg sturer ikke da. Jeg bare utsetter å gå ut, nettopp fordi igår ble føttene mine offer for tre, sure, vonde gnagsår som gjør at jeg ikke kan bruke de eneste skoene som passer til den buksa som jeg har på meg idag...
VEL, Nå vardet ikke bukser og sko som skulle stå i sentrum her. Det jeg tenkte å fortelle omm.. (Oi, skrev om med to m'er, det skal få stå, bare fordi det er så latterlig dumt å gjøre en slik gramatisk feil!) var dagen igår.

Stod opp seint, dusja i det fine badekaret og spruta vann over hele gulvet, over hele doen og over hele bidéet som står ved siden av doen. Kledde på meg og dristet meg ut i Valencias gater UTEN kart. Jeg burde jo ha skjønt det allerede etter 10 m at det ikke var så veldig lurt å gå ut uten kart, meeeeen, jeg tenkte. I CAN DO IT!!! (og nei, jeg kan bekrefte at det kunne jeg IKKE!.... derav blemmer under begge føttene).
Uansett, målet for dagen var å finne en ny kalender/agenda/planlegger, men det skulle vise seg ikke å bli så lett. Hva slags bokhandlere er det som ikke har planleggere!?? Idioti...
Så jeg brukte egentlig hele dagen på å gå rundt og lete etter planlegger, uten å finne det selvsagt, og siden retningssansen min ikke er av ytterste kvalitet ble jeg forledet langt bort i byens ytre kanter og kroker uten mulighet til å komme på rett kjøl igjen. Det endte med at jeg etter 6 timer (Jadda!) fant ut at jeg måtte kaste inn håndkledet og ta metroen inn til sentrum. Nederlag!
Jeg kunne sikkert ha kjøpt et kart, jaaada. Meeen, du skjønner, jeg HAR et kart allerede og da er det bortkasta og tullete å kjøpe et til. Jeg trenger jo ikke to akkurat. Dessuten ønsker jeg ikke å ha bruk for kart. Det ser så neandertal ut å stå med kvadratkilometer på kvadratkilometer med papir som du snur opp og ned og egentlig ikke blir noe klokere av den grunn..
Uansett, Dagen var ikke helt forgjeves da.
Jeg fikk kjøpt meg solbrilller og tøfluser! Tah tah!












Og her er et bilde fra butikken av fisk på boks!

lørdag 16. januar 2010

På vei til Spania!

Ja... Vi tar det kjedelige først:
Da har jeg kommet meg vel frem, vært her i en og en halv dag nå! Reisen gikk greit, nei, forresten, det er løgn. Fordi jeg var så trøtt som jeg aldri før har vært i mitt liv etter å ha stått opp ukristelig tidlig og uten å ha sovet mer enn 2 timer. Og som om ikke det var nok, flyet fra Gardermoen til Barcelona var forsinket på ubestemt tid, før det ble kansellert! Ja, nettopp.. Fordi de streiket i Frankriket!!!!

Uansett. Det endte ikke mer dramatisk enn at SAS sendte oss til Køben og så videre derfra til Barcelona, og så fra Barcelona til Valencia! Litt for lang tur og litt for mange bytter for meg og mitt lille, stakkarslige, trøtte hode.
Dessuten hadde jeg alt, alt, alt for mye å bære på. To tuuuunge kofferter og en gitar. Tre stk kolli og to hender... You do the math!
Gjennom innsjekk, utsjekk, transfer, tog, metro, buss og ikke minst OPP trapper!!! Jeg var ganske sint da jeg endelig kom frem. Ikke på meg selv selvfølgelig, men på koffertene som skulle gjøre reisen enda surere for meg. JEG HADDE FAKTISK NOK MED DEN HODEPINEN FRA FØR, takk!

Meeen, da jeg tilslutt ankom denne byen og fått bøkla meg opp rulletrappen, stod vakre, søte, snille Kristine og venta på meg. For dere som ikke vet det, så så slet vi oss sammen gjennom klasser i spansk C og D.
Kristine har bodd her et halv år allerede, så hun er ganske kjent, noe som er fint og praktisk for meg.
Så nå bor jeg på rommet hennes fram til hun flytter og kommer sikkert til å fortsette å bo her, om jeg ikke finner meg en anna plass da, Vi får se!
Så, etter å ha laget en soppsuppe med kylling og bacon, og etter å ha fortært dette måltidet, var det på tide med Valencias engen Agua Valencia. betyr noe sånn som valenciansk vann. Vet ikke helt hva det består av, men det er vel noe lignende til sangría. Eller, tja, sangría uten frukta og vinen!
Så etter å ha blitt introdusert til dette "vannet" møtte vi koselige venner av Kristine, som forøvrig var spanske, engelske, brasilianske og marokkanske og som spilte mange instrumenter. Det ble en lang og sær kveld, men artig. Så artig at dagen etter sov vi til kl 3(!!)

Ellers kan jeg si noe om boplassen min for øyeblikket:
Det første man legger merke til når man kommer inn er vel egentlig den store guloransjstripete veggen. Og de som innredet her tenkte vel at den tapeten ikke skriker nok "oppmerksomheten hit takk", så de spedde på med en rød sofa foran! Dødsfint!
Ellers det er også en liten balkong, og det er fint. Selv om bygningene rundt leiligheta mi sørger for at sola bare skinner der mellom halv to og to!



Ellers er det vaskemaskin, kjøleskap, ovn + plater på kjøkkenet! Badekar med dusj på badet og do på do(!). Soverommet er passe stort med pult og stort skap med speil!
Til den nette sum av 270 Euro kan man leie her. Så, om det ikke byr seg et bedre alternativ, blir jeg nok her!

Nei, nå skal jeg komme meg ut en tur og se meg litt rundt, pluss handle litt.... Trenger en planlegger, for jeg glemte seffern den jeg har!
Ikke nok med det, i tidlig (type 05.30) torsdagsmorgenens stress og styr, greide sminken min å unngå å bli puttet i kofferten, IIIIK!! Noe jeg ikke helt vet hvordan jeg skal greie å tilgi den.. For det er jo KRIIIISE! Heldigvis finnes det en snill Silje i Oslo som ikke bryr seg om sminkens frykt for Spania, og sender den i posten til eiern sin. Så ja, det får vel være bra nok straff for ulydigheten...

SÅ, off I go.. snakkast :D

torsdag 3. april 2008

Buenos Aires

Argentina, Buenos Aires, torsdag 3/4-08


Har vaert her i Buenos Aires i ti dager naa, nesten litt for lenge. Eller, dvs, egentlig er det alt for lite for aa faa med seg alt det byen har aa by paa, men naar den personen man vil vaere sammen med baade natt og dag befinner seg i nabolandet, blir ti dager litt for lenge, men jeg skal ikke klage. Det er en utrolig mulighet aa faa oppleve saa mye forskjellig som det jeg har gjort til naa. Selv om jeg paa en maate ogsaa har gaat glipp av en del. Jeg har for eksempel enda ikke faatt med meg et tango show, noe av det denne byen er mest kjent for, men dagene gaar utrolig fort.


Uansett, grunnene til at jeg befinner meg her vel egentlig mange, foerst og fremst det at Arturo jobber omtrent hele tiden. Han har rett og slett ikke saa mye tid til meg, saa da er det fint aa komme seg litt bort og see mer enn bare Chile ogsaa. Dessuten befinner jo baade Kari, Marc, Paul og Benjamin seg her ogsaa for tiden. Benjamin har planer om aa vaere her helt frem til september, mens de andre er mer eller mindre klare for aa komme seg hjem igjen snart. Akkurat som meg.

Det er Benjamin jeg har vaert mest sammen med disse dagen her i Buenos Aires og vi har hatt mange morsomme stunder sammen. Det er egentlig ganske kontrastfylt i forhold til Santiago, hvor jeg egentlig bare har latet meg og ventet paa at Arturo skulle komme hjem fra jobb, ganske patetisk egentlig, men man blir saa destruktiv av ikke aa gjoere noe. All energien forsvinner og man vil bare sove. Saa det var utrolig godt aa komme hit, moete litt mere folk og gjoere ting. Haerre for et liv jeg har levd den siste maaneden.

Allerede foerste kvelden dro jeg ut sammen med Benjamin, Paul og Kari. Vi tilbragte hele sju timer sammen paa en koselig restaurant paa Plaza Serrano som er en del av den "hippe" bydelen av Buenos Aires. Det ble en del vino tinto denne kvelden, for aa si det slik. Spesielt siden vinen hadde det originale navnet Benjamin, til en viss persons store glede. Vi kunne ikke la sjansen til aa konsumere flere flasker av dette slaget gaa oss hus forbi. Da det led mot kvelden og det tilslutt var tid for aa dra hjem ble jeg like godt med til Benjamins plass. Ettersom jeg, med min ekselente og feilfrie evne til aa orientere meg, var litt for lat til dra tilbake til hostellet helt alene. Etterhvert flyttet jeg alle sakene mine inn til han for aa spare litt paa utgiftene. Det varte ikke saa lenge da, allerede etter to dager maatte vi flytte ut. Benjamin bodde i en leilighet sammen med to argentinske soestre hvorpaa det desssverre hadde oppstaatt en misforstaaelse naar det kom til betaling. Men det var egentlig like greit aa flytte, for plassen var virkelig ikke verdt det de ville ha for den. Uansett, vi fant et ganske saa bra hostel, Tango Backpacker, saa vi har bodd der begge to disse dagene som jeg har oppholdt meg her og Benjamin kommer nok til aa vaere der litt lengre ogsaa. Han har nemlig vaert saa "heldig" at han har faat jobb som frokostvakt og maa hver dag staa opp kl 7 for aa "break the bread" og "feed the hungry". Dette mot at han faar bo gratis. Vel, vet ikke hvor lenge jeg hadde hodt ut for det saa ut til aa vaere ganske stressfylt om morgenen.



Vel, vel. Benji og jeg har bokstavlig talt tilbragt hvert eneste minutt sammen siden jeg kom. Det har egentlig vaert litt komisk. Nesten som et gammelt ektepar. Oppdater hverandre paa alt og allting, paa hva vi skal gjoere og lagt planer sammen helt frem til neste toalettbesoek. Baade han og jeg har hatt litt for mye alonetime den siste tiden, saa vi har vaert hypersosiale med hverandre. Noe som egentlig har fungert bra for begge av oss. Vi bestemte oss for aa friske opp litt av spansken vaar mens jeg var her og siden man faar 25% avslag hvis man er flere som melder seg paa sammen, virket det som en god idé. Og det var det forsaavidt ogsaa, saa vi har ogsaa tilbragt en uke paa en spansk skole her. Det har vaert ganske saa laeringsrikt egentlig. Man er jo aldri utlaert. Det var foroevrig en ganske saa bra skole. De var utrolig flinke, laererne og veldig hjelpsomme. Denne gangen hadde jeg gruppeundervisning. Litt annerledes enn i Guatemala, men veldig kjekt. Jeg var i klasse med tre andre jenter, ei fra Norge, ei fra Jugoslavia og ei fra USA. Den foerste dagen var jeg ganske saa forvirret egentlig. Jeg hadde ingen aning paa hva de drev paa med og det virket som de bare snakket over hodet paa meg. Det foeltes helt haaploest og det jeg hadde mest lyst til etter endt arbeidsdag var bare aa slutte. Jeg gjorde ikke det da, heldigvis, men det var ikke noe saerlig kult aa sitte der naar det eneste du kunne svare naar du ble spurt om noe var "No comprendo". Naa overdriver jeg kanskje en smule her da, men det var utrolig vanskelig, spesielt den foerste dagen, aa bare komme hoppende inn i et allerede paabegynt program i nivel 7, superior(!). At hun fra Jugoslavia var et spjaak uten like gjorde ikke saken noe bedre. Hun var foroevrig en hoy og slank kvinne med langt blondt haar og godt utstyrt med baade pupper og selvtilitt, utrolig mye menneske paa en gang, for aa si det slik. Jeg greide nesten ikke puste sammne med det spetakkelet der. Det var snakking og jabbing og hun hadde et kropsspraak uten sammenligning. Det var armer og bein i vaeret bare hun skulle si: Ja, takk, jeg tar kaffe med baade melk og sukker. (Selvsagt skulle et menneska som henne ha BAADE melk OG sukker!!) Det var slitsomt, rett og slett. Heldigvis var det to av dagene hvor hun ikke var der da, saa da fikk jeg slappet av litt og hvilt oerene mine, for det var et ganske hoyt volum ogsaa paa det som kom ut av gapet hennes. Saa disse dagene foeltes det mye bedre igrunn, jeg fikk rom til aa kunne spoerre hvis det var noe jeg lurte paa og fikk det forklart uten mye om og men. Likevel tror jeg nok at jeg hadde faat mere ut av aa vaere paa et nivaa lengre ned, men likevel, det var utrolig godt aa studere litt igjen da. Bruke tenkeboksen til mer enn bare.. ingenting. Det har blitt litt mye ingenting den siste tiden. I forbindelse med skolen var det ogsaa arrangert en tur for elevenen til kunstmuseet og kirkegaarden i Ricoleta. Der befinner ogsaa grava til selveste Eva Peron seg, saa den fikk jo sett da. Det var ikke saa mange som ble med paa turen. Det var i grunn bare meg og de jeg kom hit for aa besoeke, Kari, Benjamin og Marc. Eller dvs. det var en elev til der fra skolen + en guide, ei veldig flink ei foroevrig. HUn hadde utrolig mye kunnskap, baade om kirkene, musset og plassen i seg selv, og ikke minst om arkitekturen. Ellers var kirkegaarden ganske saa spesiell ogsaa. Den var kun for de rike og det var ganske saa tydelig da vi beskuet de forskjellige gravkammerene, eller hva man skal kalle det. Alle familiene hadde sine egne, vakkert utsmykkede, "hus" og mellom alle disse "husene" var det baade gater og benker og lyktestoplper og statuer. Det var nesten som en liten landsby med fullt av katter liggende paa alle hjoerner.

Ellers har vi ogsaa vaert med paa en annen utflukt gjennom den gamle bydelen San Telmo som er den eldste bydelen i Buenos Aires og som ogsaa lenge har vaert den fattisgste. I grunn ikke saa veldig interessant heller. Vanligvis skulle visst denne bydelen vaere full av liv og mennesker, men akkurat denne dagen da vi gjorde ekskursjonen var det en slags helligdag eller noe, saa nesten alle de koselige smaa butikkene og bodene var stenkgt og det var nesten ikke en sjel aa see. Likevel, groennsaksmarkedet var aapent da, pluss noen butikker i samme hallen. Etter aa ha gaatt gjennom gater og parker og sett det vi kunne av kirker og andre bygninger var det tid for aa skille lag. Benjamin og jeg tok oss da en tur paa en typisk argentinsk kafé for aa "nyte" en kopp kaffe og konversere litt om livets ups and downs. Jeg har hatt utrolig mange gode samtaler med Benjamin paa denne turen. Vi var jo mye sammen da vi reiste gjennom Sentral Amerika, men vi snakket ikke saa mye sammen da. Eller dvs, ikke om saa mye personlig hvertfall og jeg maa si det har vaert ganske nyttefullt, baade for meg og han tror jeg. Litt "terapi" hehe. Dessuten er han jo gutt ogsaa, noe som gjoer det litt annerledes aa diskutere med han, han har jo, naturlig nok, et litt annet perspektiv paa ting.

mandag 10. mars 2008

Chile


Pucon, mandag 10/03-08
Chile folkens, hvem hadde trodd at jeg skulle ende opp her? Ikke jeg hvertfall. Planen var absolutt ikke aa dra saa langt soer, men naa er jeg da her. Og jeg er veldig glad for aa vaere her ogsaa. Jeg har det fantastisk. Har vaert her i snart 3 uker og kjaerligheten blomster!
Som de fleste kanskje har faatt med seg er hovedgrunnen til mitt velbefinnende her i Chile en chilener ved navn Arturo Josè Cavagnaro. En ganske saa fantastisk en om jeg faar si det selv.

Vel, jeg ankom da altsaa Chile tilslutt, etter en ganske saa lang flytur. Foerst fra Panama City tilbake til San Josè i Costa Rica. Her maatte jeg vente i hele 8 timer foer jeg kunne ta flyet videre til Lima i Peru og tilslutt Santiago. Reisen tok altsaa ikke mindre enn to dager. Likevel, det var et par gode sider med reisen ogsaa. I de mange ventetimene i San Josè traff jeg f. eks Lydia igjen og det var jo et hyggelig gjensyn. Dessuten var det gratis sjokolade og kaffe i nesten alle butikkene, saa vi fikk hvertfall spist oss mette paa det. Dessuten viste billetten min seg aa vaere 1. klasse. En hyggelig overraskelse kan man si. Jeg fikk altsaa sitte foran FORHENGET i et ganske saa komfortabelt sete med en stor skjerm rett foran meg hvor de viste diverse filmer. Det ble selvfoelgelig ogsaa servert baade frokost, lunch og middag med dessert paa de forskjellige reisene + diverse drikkevarer! Om det var verdt pengene er vel en annen sak, men helt greit med litt ekstra luksus naar man foerst betaler saapass mye for en flybillett.

Den foerste dagen min i Santiago ble egentlig ganske slitsom paa mange maater fordi det var saa utrolig mange folk aa moete. Likevel, det var godt aa komme frem. Komme til et rent hus med en stor, god komfortabel seng og ikke minst en dusj med varmt vann. Huset er forresten veldig fint, stort og aapent med mange rom og det er fint innredet. Jeg har foroevrig mitt eget rom her da, med eget klesskap og kommode, jeg har til og med en terasse + datamaskin om jeg oensker aa bruke den, for ikke aa glemme, eget bad med badekar, kun til mitt bruk(!). Det er ogsaa et stort svoemmebasseng i hagen her saa jeg kan nyte livets late dager mens Arturo er paa jobb! Saa jeg kan ikke klage akkurat. Det er en ganske annen livsstil en hva jeg har vaert vant til paa min reise gjennom Sentral Amerika, men jeg kan nok leve med det noen uker til, hehe.
Det eneste kjedelige er at Arturo er veldig opptatt med studiene og jobb, saa slik sett kunne nok timingen vaert bedre. Han studerer da til aa bli lege og er naa paa det 5. aaret. Dagene hans er veldig lange. Fra 08.00 om morgenen til 17.00 paa kvelden, mandag til fredag og saa er det til aa studere om kveldene + at han fra tirsdag til onsdag maa vaere paa sjukehuset hele natten og jobbe. Saa fra tirsdags morgen til onsdagskveld ser jeg han ikke i det hele tatt, men slik er vel livet. Jeg skal ikke klage. Jeg vet hvertfall fra aa se paa han hva jeg IKKE skal utdanne meg til aa bli!

Uansett, jeg ankom Santiago fredagsnatt, rundt midnatt, ganske saa sliten etter den lange reisen. Saa det bar egentlig bare rett til sengs den foerste kvelden og sove til laaangt utpaa loerdagsformiddag. Denne morgenen var det foerste familiemedlemmet jeg moette Arturos lillesoester, Cecilia, bedre kjent som Ceci. Ei utrolig sjarmerende jente paa 18/19 aar. Man skulle ikke tro at hun var saa ung, hverken ut fra utseende eller maatehold. Hun er utrolig moden for alderen og har en helt spesiell evne til aa imoetekomme folk og faa de til aa foele seg velkomne. Det er iallefall min erfaring da, hehe. Hun studerer forresten til aa bli tannlege og har planer om etterhvert aa jobbe i Afrika for aa hjelpe folk som er mindre heldige enn oss selv.
Resten av familien fikk jeg moete da vi ankom hytta i Tunquen, en idyllisk plass ved kysten til stillehavet, ca halvannentimes kjøring fra Santiago. Her skulle vi da tilbringe den første helgen min i dette langstrakte landet.
Den som tok imot meg var pappa Sergio, som jobber i en av Chiles stoerste Tv-kanaler og mamma Cecilia som arbeider innenfor museums-sektoren. Akkurat hva jobben hennes gaar ut paa vet jeg ikke, men det er et eller annet med organisering hvertfall(!). Nest eldste bror Carlos var ogsaa tilstede, med sin vakre hustru, Gabi som på denne dag også fortalte at hun var gravid! Det var ikke måte på lykketilstander i heimen disse to dagene.
Det ble, ikke uventet mange intrykk aa fordoeye denne dagen og ikke minst mange spoersmaal aa svare paa, om meg og mitt liv og ikke minst landet mitt, Norge. Hvor varmt, kaldt er det, hvordan ser det ut der borte, hvordan erhistorien, hvem er den stoerste norske helten gjennom tidene osv. Man finner ut at man paa enkelte omraader mangler en del kunnskap om hjemlandet sitt i slike situasjoner. Jeg gjør i hvertfall det, men det var likevel veldig hyggelig. Alle var interesserte i aa hoere hva jeg hadde aa fortelle. Selvfoelgelig maatte jeg svare paa alle disse spoersmaalene rundt middagsbordet, mens jeg hadde munnen full av empanadas og mer enn nok med aa svelge unna. Empanadas er foroevrig noe av det mest typisk chilenske man kan spise og kan beskrives mer eller midre som pizza. Det er groennsaker og diverse lignende innbakt i broed. Det var foroevrig et veldig hyggelig samling da, jeg foelte jeg opplevde et ganske saa typisk chilensk maaltid. Masse familie, god chilensk vin, masse skravling og masse mat. Det ble hvertfall mye av sistnevnte paa meg. Man vil jo ikke vaere uhoeflig heller, saa jeg fikk spist meg veldig mett, alle dagene forsaavidt frem til naa. Det er utrolig alt hva jeg maa proeve aa smake paa, og da med smake er det ikke snakk om bare ei lita teskjei for aa kjenne smaken. Det er et helt maaltid i seg selv, men det er selvfoelgelig ikke hovedmaaltidet, saa jeg spiser dobbelt opp om dagen. Nevnte jeg at etter middagen er det ogsaa salat. Alltid salat og etter salaten er det frukt, og er det ikke dessert er det noe annet soett, som kake eller is eller lignende. Jeg foeler meg paa randen til aa eksplodere og ende opp i bits and pieces paa veggene snart. Det er vissnok veldig spennende med utlendinger paa besoek som ikke har smakt alt det typiske chilenske som finnes av vaatt og toert. Saa listen av nye smaksopplevelser har hvertfall blitt lengre. Siden vi snakker om mat her kan jeg hvertfall si at den jeg har blitt servert her har vaert av ypperste klasse. Det gaar mye i kjoett da, noe som har vaert litt "annerledes" for meg, ettersom det da i grunn har blitt noen aar siden sist jeg konsumert slik type muskelmasse. Uansett, jeg har da altsaa kommet meg tilbake paa kjoettveien(!). Mer eller mindre hvertfall, ikke helt overbevist enda, maa vel venne meg litt mer til konsistensen, men likevel I eat meat for oeyeblikket. Ellers gaar det en del i fisk ogsaa, logisk nok siden Chile kan skryte av en enda lengre kyst enn Norge. Har ogsaa spist en del gode supper, omtrent som betasuppe, pasta et par ganger, noe som har lignet litt paa lapskaus og en slags mos av mais og potet som man visstnok skal spise med sukker paa, MYE sukker. Og jeg har spist BLODPOELSE! Det var foroevrig uten at jeg var klar over hva jeg spiste da, det var helt OK faar en vel si, men jeg tror nok jeg kommer til aa takke nei ved neste anledning. For ikke å glemme oesters, fikk ikke helt smaken på det heller, men det er hvertfall proevd naa da!

Tilbake til den foerste helga mi i Chile som ogsaa var helgen, eller rettere sagt uken, for Chiles stoerste musikkfestival, Viña del Mar. Ettersom Sergio jobber i Canal 13, som broadcastet hele showet, fulgte det selfoelgelig med noen heldige benefits. Saa vi fikk med oss en spektakulaer Nelly Furtado konsert. Det var ganske moro aa staa der og faktisk kunne en del av tekstene og nynne litt med, vaerre ble det da de mer populaere bandene entret scenen med sine reggaetontoner og latinske tekter. Calle 13 var visst en av hovedattraksjonene. Calle betyr forresten gate og er ikke et guttenavn i her Chile, saa det var IKKE en kvisegutt i tenaarene som stod for denne headlineren, bare saa det er sagt! Det var ogsaa en hel del annet der som jeg ikke aner hva er, men som visstnok ganske stort i den spansktalende delen av verden. Det var uansett en morsom start paa oppholdet mitt her i Chile.

Uka som fulgte var ikke fullt saa spennende da. Eller dvs, jeg har ikke vaert saa mye sammen med min kjaere ettersom han jobber mer enn det som sunt er. Har forsaavidt faatt gjort litt da, men jeg foeler tiden er bedre utnyttet sammen med Arturo. Det er jo han jeg har kommet hit for aa se i grunn. Huff, det hoertes veldig patetisk ut naar jeg saa hva jeg hadde skrevet, bare for the record saa er det litt mer nyansert enn det da, det er ikke baaaare han. Uansett, saa kraesjer det litt naar han er opptatt hele dagen med jobben og har mye aa holde paa med, mens jeg har alt for god tid til bare aa tenke paa han og glede meg til han kommer tilbake fra jobb. Og naar han kommer, da er jo han ferdig med en lang arbeidsdag og vil helt sikkert aller helst slappe av og ikke gjoere saa mye, mens jeg er full av energi og forventninger. Han maa ha en utrolig taalmodighet! Hmmm.
Vel, det jeg har faat gjort disse dagene da er egentlig kun aa utforske Santiago City sammen med min gode venn, Lonely Planet Guide for Chile and Easter Island. Det var egentlig gjort paa to dager da, eller dvs. det kan vaere mye mer aa se, men aa vandre rundt omkring alene uten aa ha saa alt for mange aa kommunisere med forutenom naar man kjoeper seg en flaske vann e.l. kan vaere litt.... kjedelig, for aa si det slik. Jeg har vaert vant til aa ha folk rundt meg hele tiden mens jeg har reist gjennom Sentral Amerika, og den eneste tiden man fikk alene der var den man hadde paa den hvite ringen. Jeg har som sagt faatt sett Santiago City da, uten at jeg vil si det er saa mye aa see. Jeg fikk til og med en guidet tur av Jaime, kameraten til Arturo som ogsaa var med til Cuba. Vi gikk gate opp og ned og park inn og ut og var ogsaa saapass kulturelle av oss at vi tok oss en tur inn paa Museo de Bellas Artes. Til vaar store overraskelse var det faktisk en norsk utstilling akkurat denne maaneden. Norsk arkitektur. Ble nesten litt nasjonalromantisk der jeg stod og beundret norske byggverk i norsk natur. Det var foroevrig ogsaa en del kunstverk fra resten av verden, malerier fra kjente og mindre kjente malere oppgjennom tidene og ogsaa moderne, chilensk kunst. Det var ganske spennende aa gaa der sammen med Jaime, han er en utrolig kunnskapskilde og vet ett og annet om alt. Saa han supplerte med info i det vide og brede mens vi beveget oss gjennom de forskjellige utstillingssalene. Selvfoelgelig hadde han ogsaa kunnskap om alle de forskjellige byggene og plassene vi besoekte baade foer og etter galleribesoeket.
Dagen etter ble ogsaa tilbragt sammen med Jaime og to venninner av han fra studiet hans. Vi dro til noe som lignet et hotell, men jeg tror egentlig ikke det var et hotell. Mer en plass man betaler for aa komme inn og nyte godt av fasilitetene, om slike plasser skulle ha et navn. Saa vi hoppet inn i bikini og badeshorts og svoemte rundt i de forskjellige bassengene. Det var en ganske saa bedagelig opplevelse, med jacuzzi, boelgebasseng og for ikke aa glemme badstue.
Slutten paa denne uka tilbragte vi igjen i Tunquen, altsaa paa hytta, denne gangen uten foreldre og slekt. Saa det var Arturo og meg, Jaime pluss ei jente ved navn Camila og et vennepar til av Arturo. Jeg tror baade Arturo og jeg var ganske saa slitne denne helgen, han med litt mer grunn enn meg kanskje, men likevel, kveldene endte hvertfall ganske tidlige. Vi gikk i utgangspunktet inn med stort mot og hadde kjoept masse god mat og drikke. Maten var da spaghetti for fredagen og grillmat for loerdagen. Drikken derimot bestod da av Pisco og Cola. Naar man da blander disse to enhetene faar man piscola, logisk nok(!!) som vel er det mest vanlige aa drikke paa disse kanter. Akkurat hva pisco bestaar av har jeg ennaa ikke helt faatt med meg, men status er, pisco er for Chile det rom er for Cuba. Denne piscola-miksen er foroevrig en ganske "farlig" kombinasjon, noe jeg hvertfall fikk erfare. For det foerste virker den ganske treigt og for det andre gjoer den en, les Ida, ganske soevning. Saa det ble ikke noe haela i taket og tenna i tapeten denne helga. Jeg tror det var bedtime kl 12 foerste dagen og halv 2 den andre. Vi fikk om ikke annet noen fine dager da.
Loerdagen dro vi, Arturo og jeg, til en liten landsby likeved for aa innta lunsjen paa en ganske saa fin restaurant med utsikt over havna. Selv om det tok evigheter foer vi ble betjent og maten ikke var akkurat en smaksopplevelse av de store var det et hyggelig maaltid likevel. Etter maten tok vi en liten gaatur langs stranda for aa nyte mer av den vakre naturen og friske lufta. I samme slengen forvillet oss ogsaa inn paa et hvalfangermuseum. Denne plassen hadde tydeligvis vaert lokalisasjonen for denne type aktivitet tidlig paa 1900-tallet. Uansett var ikke museet saa mye aa skryte av, det bestod mest av forskjellige bilder av tiden da de drev med fangsten og noen tekster. Nei, dette kunne vi nok ha gjort bedre i Norge ja, vi hadde nok hatt litt mer aa vise til! Hehe. Foroevrig har jeg faatt en del spoersmaal om hvalfangst da og hvorfor nordmenn er saaa slemme at vi jakter paa disse stakkars dyrene. Vel, virkeligheten er vel ikke saa svart\hvitt som de tror, eller så barbarisk som det blir fremstilt i media, men aa komme med forklaringer paa hvorfor er ikke like enkelt heller, spesielt ikke paa spansk. Likevel, som tidligere ansatt hvalkjoettpakker maatte jeg jo proeve aa forsvare denne industrien.
Soendagen ble ogsaa en ganske rolig dag. Vi dro inn til byen Valparaìso, hvortil vi egentlig hadde planlagt aa dra kvelden foer, til et av Chiles stoerste nattklubber, men ettersom to soevnige sjeler fant senga allerede foer kl 2 ble det ikke saa mye tid til aa gaa ut. Bare saa det er sagt da, saa er tidspunktene for aa dra ut ganske annerledes enn hjemme. Aa dra ut foer 01.00 er det ingen som gjoer. Vorspielene begynner rundt 10, 11, saa da kan man bare tenke seg selv naar man drar ut. Klokken naermer seg som regel 3 eller 4. Festene her slutter altsaa ikke foer tidlig paa morgenkvisten.

Valdivia, 12/03-08
Vel, naa befinner jeg meg da altsaa i Valdivia, en liten by litt soer i Chile. Dette skulle visstnok vaere en ganske saa vakker by i foelge alle chilenerne jeg har snakket med, meeeeen jeg vet ikke om jeg vil si meg helt enig. Det er OK, intet mer, intet mindre. Ingen fine bygninger aa se hvertfall, saa bybildet er ikke saa mye aa skryte av. Det det kryr av her deriomt er sjoeloever, det er vel ogsaa Valdivias stoerste attraksjon.
Her i Valdivia befinner jeg meg sammen med ei fransk jente som jeg moette da jeg var i Pucón. Altsaa, torsdag 6/3 reiste jeg fra hovedstaden til en liten "landsby" eller hva man skal kalle det, soer i Chile, bedre kjent som Pucon. Jeg tok nattbussen nedover og det var bare saa vidt at jeg ikke rakk aa komme til bussterminalen i tide. Det er litt mañana, mañana kultur her, saa ting tar tid og aa vaere ute i tide er et begrep som ikke eksiterer. Uansett, jeg kom meg da meg og fikk lagt meg til rette med baade teppe og pute og hadde det rent saa komfortabelt i grunn. Nattbussene i Norge har noe aa laere av de chilenske vil jeg si. Gode seter, masse plass, muligheter for aa legge seg ned og det er BILLIG. Fikk til og med servert frokost paa turen! Da jeg kom frem til Pucon var det tidlig paa morgenen og til aa finne et hostel aa sove paa. Jeg tok like gjerne det som var foerst listet i min "gode og presist treffende" guide-bok. Det var ikke det beste valget jeg kunne tatt. Hostellet var i og for seg veldig fint, men det var veldig tåpelig konstruert. Det var liksom ikke noe fellesrom og det er, etter min mening, et MUST. Hvertfall hvis en skal ha sjangs til aa moete noen folk paa en "naturlig" maate. Noe jeg var ganske avhengig av, ettersom jeg reiste mutters alene nedover. Heldigvis kom det noen kule jenter paa rommet mitt da, to australiere ved navn Penny og Tamara. Saa allerede foerste kvelden fant vi ut at vi skulle dra til The Hot Spirings, de varme kildene, en 40 mins kjoering fra hostellet. Det var en deilig opplevelse faar en si. Vi dro i 8-tiden og da hadde det allerede begynt aa bli moerkt, derfor var det en ganske saa romantisk stemning der oppe da vi kom frem. Opplyst med lykter og av maanen(!). Det var ganske kaldt i lufta forsaavidt. Vi dro dit paakledt med baade jakke og skjerf saa vi hoppet fort uti vannet etter at vi hadde kledt paa oss badetoyet. Og temperaturene kunne ingen klage paa, da i tilfellet at det kanskje ble litt for varmt. Det var mange kilder der, med forskjellige temperaturer og dybder, saa vi gikk litt rundt og proevde ut baade varmt og kaldt, dypt og grunt. Etter et par timer var det nok og tid for aa vende tilbake til hostellet. Klokken var allerede ett da vi kom inn doera og beklageligvis vekket en sovende grinebiter. Vi hadde planer om aa ta noen glass vin foer vi tok kvelden, men vi var ganske saa troette etter "spa-opplevelsen" saa senga fristet mer. Dagen etter flyttet Tamara, og Penny og jeg fant ut at vi ikke ville vaere der noe lengre vi heller, saa vi tok neste valg paa lista i The Lonely planet Guide, Donde German. Et mye bedre valg. Det var nesten som aa komme til et hjem. Det var nytt og stort og hadde til og med et stort og rent kjoekken og ikke minst mange hyggelige folk boende der som faktisk snakket til en. Dessverre var ikke veien frem dit helt ferdig enda, det lignet faktisk mer paa en traktorvei enn en innkjoersel med alle humpene, hullene og dammene. Etter som det ogsaa regnet akkurat den dagen vi flyttet ble veien i tillegg forvandlet til en alldeles stor soeledam. Vi vasset i gjoerme for aa komme oss dit og hadde mang en snodig opplevelse baade til og fra. En av kveldene da vi dro ut traakket en av mine bofeller godt ned i en gjoermepytt og mistet liketil skoen sin. Med et aldri saa lite alkohonivaa i blodet og uten hjelp av gatelys ble det vedkommende en sko fattigere og ganske saa opproert. Han kastet da like godt den andre skoen saa langt han kunne og gikk paa byen barfot og gjoermete. Dagen etter da fornuften meldte seg og han skulle proeve aa finne tilbake fottoeyet var det en umulig oppgave. Han var foroevrig ikke den eneste som mistet skoene sine. Jeg maa likevel si at det var verdt det.

Det var mange aktiviteter aa ta seg til paa denne plassen (utover det aa late seg i varme kilder). Blandt annet white-water rafting, vulcano-climbing, horseback-riding, bicykleing etc. De to sistnevnte tilbudene dro jeg meg foroevrig nytte av. Penny og jeg dro ut i "bushen" som et par ekte cowgirls for aa leie hester og ri litt western. Dette var forsaavidt foerste gang jeg red western, men det var greit nok det. Bortsett fra at hesten jeg fikk kanskje ikke var den enkleste. Vi ble til slutt en gjeng på 5 stk som dro og var en ganske morsom tur vi hadde, i spektakulaere omgivelser. Etter en tretimers lang tur var det på tide å si takk for seg og forberede seg på stive og saare muskler. Men foer vi forlot aastedet sjenket de generoese eierne av hestene oss den gaven aa sale av, boerste og mate hestene! Selv om vi kanskje var aller mest keene på aa komme oss hjem og legge oss flate ut paa sofaen, kunne vi jo ikke si nei-takk til dette! Men det var da fort gjort og det skulle da i grunn bare mangle.

Dagen etter ble jeg paa merkelig vis overtalt til aa bli med paa sykkeltur til Pucón's gjemte naturperle, som selvfoelgelig laa omtrent paa toppen av en vulkan. Jeg tror ikke jeg var helt ved mine fulle fem da jeg etter mye rundsnakk sa: "okei, I'm in". Det skulle jeg ALDRI gjort. Jeg tror ikke jeg har vaert saa kake foer i hele mitt liv. Kroppen hang nesten ikke sammen med beina lenger etter all den pedaltraakkinge. Jeg aner ikke hvor mange mil det var, men det maa ha vaert lengre enn en runde rundt Smoela (altsaa lengre enn 8 mil). Det tok hvertfall hele dagen. Det var foroevrig en veldig fin tur, men det er ikke de fine naturopplevelsene jeg minnes naar jeg tenker tilbake akkurat. Heldigvis var ikke jeg den eneste i daarlig form, men det kom pinlig godt frem ettersom jeg nesten konstant hang en 5 til 10 meter bak de andre. Det vil si, jeg var ikke helt alene baki der da. En engelskmann ved navn Gary, som heller ikke var forberedte paa dette Tour de France lignende opplegget holdt meg med godt selskap. Chile er ikke akkurat noe flatt land saa det ble flere oppoverbakker enn min rustne kropp hadde godt av tror jeg. Likevel vil jeg vel si at det var verdt det. Det var en morsomt gjeng jeg dro sammen med og da vi kom frem til maalet var fossefallene og kulpene verdt et par knips med kameraet. Det ble til og med tid til en liten dukkert i dette ISKALDE vannet og en liten matbit etterpå. Hjemoverturen ble heldigvis litt enklere siden vi hadde syklet opp for aa komme dit. Likevel hadde ikke motbakkene gaatt helt i skjul. Men ett og annet lyspunkt var det da ogsaa paa veien ned, bl. a. det fantastisk underholdende synet av en kjempestor reklameplakat ei kjempestor poelse. Jeg er sikker, det er den stoerste poelsa jeg noen gang har hvilt oeynene paa. Den reklameplakaten maa ha vaert over 15 m2 og da kan man jo bare tenke seg synet der den stod og solte seg i spotlighten. Dessverre fikk jeg ikke tatt noe bilde av denne poelsa, men jeg lo godt med meg selv mens jeg trillet ned en lang slak bakke og noet den lille pausen fra de fysiske anstrengelsene.
Ellers var Pucón en god pause fra livet i storbyen. Jeg ble kjent med masse nye og trivelige folk, fikk prata, skravla, drukket litt vino, og trimma skrotten litt i tillegg.


Naar det gjelder denne plassen, Valdivia, kunne jeg nok heller ha valgt aa bli litt lengre i Pucon. Det er egentlig ingenting aa gjoere her etter at man har gaatt den lille sloyfa av en gangsti rundt byen og kikket paa sjoeloevene. Saa her har jeg egentlig bare ligget i sola og lest boeker og ukeblad. Jeg var forresten innom et galleri her ogsaa. En av utstillingene var foroevrig ganske interessante. Det var portrettbilder i svart/hvitt av over 100 kvinner, unge, gamle, svarte, hvite i alle stoerrelser og utgaver. Jeg tenkte med meg selv da jeg gikk rundt at det i grunn ikke var noe spesielt med noen av disse kvinnene utseendemessig og skjoente ikke helt hvorfor det var nettopp de som hang paa veggene der. Helt til jeg leste ved utgangen at dette var bilder av kvinner som satt fengslet for de verste forbrytelsene du kunne tenke deg. Det laa ogsaa en bok der med mindre utgaver av bildene og med tekst under som beskrev forbrytelsene de hadde begaatt. Da maatte jeg ta nok en runde og studere bildene og det var ganske tankevekkende hvor annerledes alle bildene ble da, da jeg visste at denne dama hadde torturert et spedbarn til doede, begaatt dobbeltdrap, solgt narkotika eller drevet med menneskehandel av unge jenter. Det satte virkelig bildene i et annet lys, men forutenom dette besoeket er det lite som frister til gjenvisitt til denne byen, saa jeg er egentlig ganske glad jeg skal hjem igjen i morra


Smøla
Da var jeg endelig kommet hjem igjen til Smøla og det er leeeenge siden jeg har skrevet. Det er vel slik det blir noen ganger for meg. Rekker ikke å fullføre alt jeg begynner på. Skal prøve å oppsummere litt her på slutten da, men nå har dessverre mye også gått i glemmeboka. Uansett, en må da gjøre et lite forsøk.
Likevel, det skjedde ganske mye etter at jeg kom tilbake til Santiago også. Blandt annet tok Arturo's lillesøster, Cecilia og hennes kusine Sophie meg med på nok en sightseeing-tur rundt i byen. Vi dro blandt annet til Pablo Neruda museet, altså huset til den kjente, chilenske nobelpris-vinneren i litteratur, til Parque Forestal hvor vi også kjøpte ekte italiensk is(!) Veeeeeldig god og selvfølgelig dro vi også innom diverse butikker og marked for å finne noe fornuftig å bruke penger på.

Ellers var det utrolig godt å møte Arturo igjen etter disse dagene. Dessuten kom jeg tilbake like før helga så det var bare en arbeidsdag på han før vi kunne nyte et par rolig dager sammen igjen. Denne helga dro vi til den andre familiehytta, men kun oss to. I grunn var det meningen å dra en hel gjen sammen, men etter litt dårlig organisering og komunikasjon ble det bare oss to, men det var like greit i grunn. Vi dro ikke før langt utpå lørdags ettermiddag så det hadde allerede rukket å bli ganske sent da vi kom frem. Vi pakket først ut og dro en tur på butikken for å kjøpe, nok en gang, spaghetti til middag. Denne lille sjappa minnet meg ganske mye om Smøla egentlig. Liten og trang og veldig lokal, men med mye sjarm. Etter å ha gjort unna shoppinga tok vi beina fatt for en liten gåtur og sightseeing. Vi gikk ned til stranda hvor det bognet av restauranter opplyst av levende lys og fylt med stemning. Det var nesten litt sydenpreget. Det var hvertfall veldig romantisk der vi gikk bortover strandkanten, nesten som tatt ut av en film. Vi endte til slutt opp på en utrolig koselig spisested med et vinglass hver og utsøkte gratinerte blåskjell som vi helte i oss akkompagnert av bølgeskvulp og måkeskrik! (Hjelp, dette høres mer og mer ut som en kiosk roman! Haha!). På denne restauranten møtte vi også tilfeldigvis på en av Arturo's klassekamerater, Benjamín med familie. Etter å ha gjort oss til kjenne og hilst på hverandre ble vi invitert til middag dagen etter, en ekte chilensk asado, nemlig grilling. Noe chilenerne er veldig gode på, her har nok de kalde nordboerne noe å lære. Etter dette restaurantbesøket bar det tilbake til hytta og den lokale videosjappa hvor vi lånte en fersk og nylig nedlastet DVD av Tim Burton's siste film, Sweeny Todd, med den aldri så kjekke Johnny Depp. Jeg slekter tydligvis mye på min far og greide å sove bort de siste ti minuttene. Like etter at filmen var ferdig kom Benjamín med sine to søstre på besøk. Så da ble det litt piscola og brettspill denne kvelden også.

Søndagen ble det nok en tur på stranda og vandring litt rundt omkring, men ettersom vi kom ganske sent ut døra ble det raskt tid for nok et måltid, så vi pakket sammen og kjørte til den berømmelige grillfesten. Og det var litt av et hus vi kom til. Det var så stort at det hvertfall ikke var noe hytte og med en helt fantastisk utsikt. Det lå litt oppe i fjellsiden og man kunne omtrent se verdens ende bak blått hav og hvite strender. Maten var også upåklagelig. Det var alle slags typer grillmat, marinert i de deiligste sauser og salat og nybakt brød. For ikke å glemme all den gode maten. Det ble et stort selskap som satt til bords tilslutt. For som tidligere nevnt er familiebåndene sterke her og det er vel rundt mabordet at de knyttes enda sterker. På meg ble det nok en runde med de sedvanlige spørsmålene om Norge og samfunnet, kulturen, været, språket eller hva det nå måtte være. Forresten har flere av disse menneskene jeg har truffet i dette landet vært i Norge, så det er jo litt moro da. De har jo også bare gode ting å si om landet, hvor vakkert det, godt utviklet osv. Noe som jo forøvrig også er helt sant. Etter dette gode måltidet ble det dessverre også tid for å dra hjem, så vi svingte innom hytta til svigermor og henta sakene og satte kursen mot Santiago igjen. Det ble en laaaaaaang tur hjem igjen, vi greide nemlig å kjøre feil og endte opp med å betale på tre bomstasjoner mer enn nødvendig! Ikke det at det ble så dyrt fordi om da, men unødvendig vil jeg si.

Uka som fulgte etter denne helga er også kjent som den stille uke. Den feires ganske annerledes i dette strengt konservative landet. Likevel ble det ikke så annerledes igrunn. Vi endte opp med feire i Tunquen, hele familien (les slekta). Det var vel en gjeng på oppimot 30 stk som befant seg på hyttene i Tunquen denne påskehelgen. I samme slengen må jeg vel si at det var utrolig koselig da. Masse god mat og drikke og ikke minst godt selskap. Vi dro allerede langfredag etter en litt fuktig natt, vi kom oss jo selvsagt ikke ivei før sent utpå dagen. Det går jo i latinotimer i dette landet også. Etter hvert var vi på vei. Denne kvelden var vi også på messe i en liten kirke på denne landsbygda. Det ble jo en litt spesiell opplevelse i grunn. I løpet av denne messen skulle vi også gå "korstog". Det kom en ca 40 mennesker til denne messen og gudstjenesten ble for det meste holdt utendørs, på hele 14 forskjellige plasser som vi tuslet imellom mens noen byttet på å bære et to meter høyt kors. Etter denne vandringen gjennom stasjoner som tilsvarte Jesus' liv (eller noe sånt... må ærlig inrømme jeg ikke skjønte alt hva som foregikk) var det på tide å trekke inn i kirken hvor en ny preken stod for tur. Og så skulle alle korse seg, sette seg, for så å gå fram og kysse føttene på en jesus-statue. Jeg for min del følte meg litt utilpass i hele situasjonen fra ende til annen. Vvar egentlig ganske lykkelig da jeg kunne gå ut kirkedørene og slippe å undre på hvor jeg skulle sette meg, hvor jeg skulle gå, når jeg skulle sitte eller stå. Halleluja..

Resten av helgen var preget av god mat og drikke og brettspill. Det var Tabu som lå på bordet, på SPANSK. Men jeg må si jeg ble positivt overrasket over hvor flink jeg var til å forklare de forskjellige ordene, moro var det også! Søndagen var det på tide å dra hjemover igjen, en tur til Argentina stor for dør for min del. Men før vi kunne sette av gårde skulle vi lete etter påske-sjokoladeegg. Ceilia hadde gjemt egg i alle mulige krinker og kroker av husret, og Arturo, Ceci og jeg endevendte huset for å få fatt på disse runde herlighetene. Etter en timeslang leteaksjon var det tid for å fordele fangsten. Vi delte broderlig med hele familien og fikk med oss en ganske så full pose hve, Arturo og jeg, da vi forsvant ut døra med destinasjon flyplassen. Det skulle selvsagt ikke bli helt enkelt å komme seg fra flyplassen til Argentina. Vi hadde selvfølgelig greid å bestille returbilletten hjem en måned for sent så vi måtte til å prøve å få byttet denne billetten hjem igjen, enklere sagt enn gjort. Så vi endte like godt opp med å måtte kjøpe en ny tur/retur billett, ettersom det viste seg å bli det billigste alternativet. Så etter litt plundring att og fram satt jeg tilslutt på flyet til Buenos Aires, med ganske så blandede følelser i grunn. Jeg gledet meg til å komme bort, å gjøre noe, men jeg hadde ikke noe lyst til å dra fra Arturo. På den andre siden kom jeg jo til å møte venner igjen da. Både Benjamin, Marc, Paul og Kari var nå i B.A. Så det skulle bli godt å få sosialisere seg litt med mine egne venner også. Og det ble en fantastisk tur!