Central America

Belize, Caye Caulker 30/01-08

Saa da er vi kommet oss helt til Belize faktisk. Vi har akurat unnagjort 2 dager i Tikal og Flores i Guatemala og kommer til aa vaere her paa Caye Caulker i to dager til, bare saa det er sagt!

Altsaa, loerdag kl 18.30 dro Kari, Lydia, Tibor og jeg fra Antigua med shuttlebus inn til Guatemala City for aa ta en 2nd class buss til Flores, nord i Guatemala. Jeg tror ingen av oss var helt klar over hva som ventet oss da vi steg ut av en mer eller mindre komfortabel Shuttel i en av hovedstadens bakgater. Bussstasjon var kaos, busser var det over alt, men aa finne noen som kunne fortelle oss hvilken som skulle gaa til Flores var vaerre. Ganske stressa var vi ogsaa ettersom sjaafoeren vaar sa at vi kun hadde 5 minutter foer bussen gikk. Frustrerte og slitne med 20 kilos tunge ryggsekker fant vi tilslutt bussen vaar og det var litt av et eventyr da vi kom inn i bussen. Stappfull av folk og dyr, barn som skrek. Ikke var det noe airconditioning, ikke noe toalett og en forferdelig stank av svette og lort. Setene var flekkete og i mitt var det plassert en krakk av en eller annen grunn, pluss at det var dekket av smuler! Saa vi saa virkelig frem til en aattetimers lang tur i denne bussen. Slitne som vi var sovnet vi heldigvis ganske for og glemte det meste rundt oss. Rundt kl 05.00 var vi endelig kommet frem til Flores og maatte begynne letingen etter et hostel. Tibor hadde allerede oppdatert seg litt paa overnattingssteder saa det ble heldigvis ikke noe problem. Vi dro til Los Amigos som var en ganske saa bra plass egentlig. Koselige folk og nice surroundings. Da vi ankom midt paa natta hadde de ikke noe rom til oss saa vi fikk sove paa sofaen og i hengekoyene for 15 quetzales. Helt greit egentlig, kunne ikke akkurat klage paa standard etter den turen vi hadde bak oss.

Etter noen faa timers mer med soevn og en god frokost bestemte vi oss for aa besoeke dyrereservatet, ARCAS, paa en av oeyne like ved. Kari fikset det hele ettersom hun moette paa noen av de som jobbet der. Saa vi tok baaten over elva sammen med de og fikk en guidet tur til en billig penge. ARCA er et prosjekt for aa faa dyr og fugler som f.eks har blitt offer for smugling, mishandling o.l. tilbake i naturen slik at de kan leve et normalt liv igjen. Det jobber alt fra 10 til 30 frivillige der gjennom aaret med alt fra aa maate dyrene, laere dem aa bli uavhengig igjen, reparering av stier, rengjoering etc. Alt hva som maatte trenges, baade for dyrenes skyld og plassen i seg selv. Paa denne guidede turen vaar gjennom prosjektet fikk vi se et rikt dyreliv. Pappegoeyer i forskjellige stoerrelser og farger, kalkuner, tukaner, apekatter. De hadde tilogmed en jaguar som de matet kuhoder og sauer. Det morsomste var vel i grunn da vi fikk mate the spidermonkeys med bananer. Det var utrolig aa se akrobatikken, hvordan de svingte seg da vi naermet oss med de fristende, brunflekkede bananene.
Etter en timeslang spasertur og en liten baattur over sjoen var det paa tide aa spise litt igjen, saa lunsjen inntok vi like gjerne paa hotellet, billig og bra mat.

Dagen etter var det paa tide aa gjennomfoere den beryktede turen til Tikal ruinene. Vi bestemte oss for aa gjore the sunrise tour, saa vi maatte staa opp rundt kl 2 for aa taa shuttlebuss i ca en time for aa komme oss ut til Tikal. Jeg var utrolig troett da vi gikk ut doera, men litt frisk luft gjorde susen saa da vi kom fram til ruinene var vi alle litt spente og gledet oss til aa fa litt kulturell input. Ettersom disse ruinene befinner seg midt i regnskogen var det ganske taakete og overskyet paa denne tiden av doegnet. Det skapte likevel en magisk steming og det var ganske majestetisk aa gaa rundt og see toppene av disse gigantiske templene stige opp fra taakeskyene. De strekker seg faktisk helt opp til 61 m.o.h. Ogsaa det aa vite at disse ruinene var bygd mer enn 500 aar foer Kristus faar en til aa tenke litt over hva det er som befinner seg rundt en.
Rundt kl 05.00 paa morgenkvisten besteg vi det hoyeste tempelet i Tikal for aa faa med oss soloppgangen. Det ble helskuff ettersom den tykke taaka ikke ville lette. Saa vi satt og satt og ventet og ventet og alle var doedsens stille og serioese, noe som gjorde stemningen ganske spesiell. Litt for spesiell for Lydia og meg til slutt, saa vi strevde skikkelig med aa holde tilbake noen grusomme latterkramper en periode, noe som sikkert var ganske saa ergrelig for alle andre, men hysterisk morsomt for oss.
Uansett, soloppgangen saa vi ikke saa mye til, det var egentlig bare moerke som etterhvert gikk over til aa bli graatt lys, ikke akkurat saa spennende som en "Sunrise tour in the Tikal ruins" hoeres ut som. Helt bortkastet var det likvel ikke. Om det visuelle ikke var saa imponerende var opplevelsen av aa faa med seg dyrene vaakne til live ganske spesiell. Broel fra Howler-monkeys, de hoeres faktsik mer ut som loever, og akrobatikk av Spider-monkeys var interessant nok. Etter en matpause oppe paa tempel nr. 4 var det paa tide aa faa med seg resten av nasjonalparken i dagslys. Vi vandret rundt i ca 3-4 timer og klatret opp to av templene. Det er utrolig at det faktisk er lov for publikum. Spesielt naar man ser paa de trappene vi kunne klatre opp. Et av templene hadde serioest den bratteste trappa jeg noen gang har sett. Den var omtrent 90 grader, det er ikke tull en gang. Nesten saa den lente bakover, ganske saa lang var den ogsaa. Skummelt, men god trening. Aa komme seg ned var nesten verre, spsielt for de med hoydeskrekk. Uansett, da vi hadde kommet oss opp var det fullstendig verdt det. Det var en fantastisk utsikt som ventet oss der og vi kunne se nesten hele parken fra dette tempelet. Saa selv om soloppgangen ikke holdt helt maal var resten av turen ganske saa fantastisk.
Resten av dagen brukte vi egentlig mest paa aa sove og spise og planlegge reisen vaar til Belize dagen etter.

Samme kveld, da vi spiste middag/kveldsmat paa hostellet kom vi i kontakt med Greg Viola, en kjempe allright fyr fra New York. Vi fikk tilslutt overtalt han til aa forandre planene sine fra aa utforske resten av Guatemala til aa bli med oss til Belize, saa naa er vi her. Og veldig glade for aa ha han med oss. Greg er vel 26 aar eller noe saannt, jobber som bartender i en av Brooklyns mange utesteder og spiller i et uprising band. (Lager bra musikk:)
Her i Belize har vi ogsaa moett en annen amerikaner, naermere bestemt fra California. Han heter Dan og er en utrolig hyggelig fyr. Han er vel naermere 30 han ogsaa og jobber som brannmann. Han kommer ogsaa til aa reise sammen med oss naar vi drar videre til Honduras etter noen late dager paa oeya Caye Caulker hvor vi naa befinner oss!!

Uansett, her i Belize har vi det utrolig bra. Vi har vaar egen leilighet med privat bad, kjoekken, stue, TV, alt hva som maatte trengs. Det er ganske saa deilig. Vi betaler omtrent 12,5 US$, litt dyrere enn et hostel, men absolutt verdt det. Det er utrolig deilig aa kunne lage maten sin selv og ogsaa det aa ha denne leiligheten, man kan leve litt friere. Dessuten er det et hostel likeved her saa det kommer en del forskjellige folk innom ogsaa. Vi har tenkt aa oppholde oss her i 4 dager totalt. Vi befinner oss som sagt paa oeya Caye Caulker som er en av de mest turistiske vil jeg tro. Det er en helt merkelig plass dette her. Jeg greier ikke helt aa skjoenne hvor jeg befinner meg. For det foerste snakker de jo engelsk her, eller engelsk og engelsk, det er bare saa vidt jeg forstaar hva som blir sagt. Det gaar mye i jaaa, maaan og loove, men det er morsomt. Fu u, fu meh, fu all a we.. hehe. Husene her er ogsaa noe for seg selv, malt i sterke farger, pastel, rosa, blaa, groenn, gul, gjerne alt paa en gang, noe som gir et ganske spesielt preg. Strendene er helt postcard, picture perfect. Saa det kommer nok til aa bli en del serious posing i loepet av disse dagene! hehe

I kveld skal vi ha en skikkelig bbq. Vi skal laane grillen de har paa hostellet her.mmmmmhmm.. It's aaall goood maaan..


Honduras, Utila 5/1-08
The BBQ ble en kjempehit. Maten var kjempe god og selskapet supert. Jentene stod vel i grunn for det meste av matlagingen, hvertfall innkjopene og tilberedelsene, mens mannfolka fikk lov til aa styre grillen. En ganske typisk arbeidsfordeling i grunn. Saa denne morgenen dra Kari, Lydia og jeg ut for aa gjoere innkjoepene. Fisken kjoepte vi av en lokal fiskermann, noe som var en ganske interessant opplevelse i seg selv ettersom vi naermest maatte svoemme ut til baaten hans for aa faa kjoept varene. Vi fikk med oss hele prosessen med filetering og en lang oppdatering paa forskjellige fiskesorter og fangstmetoder. Vi hadde ogsaa tenkt aa kjoepe reker, men siden det var litt vanskeligere aa oppdrive enn forventet holdt vi oss til red snapper, black snapper pluss en annen fiksesort jeg ikke husker navnet paa. Groennsaker kjopte vi i dagligvarehandelen saa vi laget ogsaa en perfekt pasta salat, stekte potetene i aluminiumsfolie paa grillen og likedan med fisken, blandet med mange, gode groennsaker og selvfoelgelig hvitloek. Nam nam nam nam. Det ble kjempesuksesEtter dette herremaaltidet tok vi selvfolglig en tur ut for aaa se hvilkt natteliv Caye Caulker hadde aa by paa. Og hva passet vel bedre enn KARAOKE!?? Kari, Lydia og jeg tok publikum med storm med vaar fantastisk tolkning av All I have to give (eller noe i den duren) av Backstreet Boys. Responssen vi fikk var overveldende, men etter naermere ettertanke var den vel heller mer tilsiktet innsatsen enn hvor vel reportoiret ble levert. Uanstt, det var en morsom natt.


Nicaragua, Granada, 13/02/08
Da har vi kommet oss helt til Nicaragua faktisk og her har marimbaen virkelig funnet rotfeste for aa si det slik. Haerrefred og fader min, jeg holder nesten paa aa bli gal her jeg sitter. Det klunkes og hamres fra alle mulig kanter og ingenting er samkjoert, men det er vel en del av det aa reise aa maatte holde ut ting som dette, det er jo en liten bit av kulturen (men jeg skjonner ikke hvorfor kulturen maa vaere saa braakete! hehe). Jeg skal i grunnen ikke klage for jeg har det fantastisk!
Vel, tilbake til oppdateringene.
Etter fire dager i Belize var det paa tide aa dra til Honduras for aa ta dykkersertfikatet. Dette hadde vi planer om aa faa gjort paa Utila som er ei lita oey ved Honduras's kyst til Karibien.

Vi reiste fra Caye Caulker den 1 februar, dagen foer bursdagen min(!) og haapet paa aa komme oss helt til Utila innen min 23 fylte aar for aa do some serious feiring paa denne oeya. Det rakk vi da ikke, saa feiringa ble for det meste gjort i diverse transportmidler. Likevel hadde jeg en fin bursdag. Kari og Greg laget en bursdagskrone til meg, vi kjoepte oel og sang bursdagssanger paa alle mulige spraak. Ganske saa interessant for en si, det ble en gansk annerledes bursdag.
Etter flere timer paa buss for aa komme oss naermere maalet, havnet vi tilsklutt opp i La Ceiba fra hvor baaten til Utila skulle gaa dagen etter. Denne plassen hvor vi naa befant oss skulle i foelge lonely planet guiden vaere en av de beste partyplassene i Honduras saa vi gikk derfor ut for aa feire meg enda litt mer, spise litt, drikke litt rom og shake diverse kroppsdeler til dundrende reggaetonrytmer. Etter noen timer med shabbybar til shabby bar runde og en liten visitt paa en enda mer shabby nightclub fant vi fort ut at Lonely planet fortsatt har litt reseacharbeid aa gjoere. Saa vi fant det for godt aa dra tilbake til hostellet for aa faa noen timers soevn siden vi skulle ganske saa tidlig opp dagen etter.
Hostellet vi bodde paa var foroevrig ogsaa et av de mest skitne og lavbudsjettspregede hostellene jeg noen gang har sett i hele mitt liv. Kakkerlakker, rotter og edderkopper hadde tydeligvis invitert til (bursdags!)fest akkurat denne natten noe vi ikke satte saa veldig pris paa, men vi kom oss da helskinnet gjennom natten til tross for noen ubehagelige innsektsopplevelser.
Dagen etter ble frokosten noen magre espressokopper paa en "restaurant" ikke saa langt fra Hostel Amsterdam og saa bar det av sted for aa faa dykkerlappen innen rekkevidde.

Utila har foroevrig vaert en av de beste stedene paa turen saa langt. Jeg likte Belize veldig godt ogsaa, men det var veldig forskjellig og annerledes. Jeg foelte ikke at jeg var i Sentral Amerika der. Paa Utila snakker de i hvertfall spansk, eller dvs, de snakker spansk ogsaa! Det er tydelig at turismen har satt sitt preg paa oeya. Likevel, jeg kan godt like turistplasser fra tid til annen ogsaa, selv om det idelle er de plassene som er litt mere intakte, hvor man virkelig kan absorbere kulturen , stemningen blandt folket osv osv. Slik sett maa jeg si at Cuba definnitit har vaert den beste turen! Men nok om det.

Da vi ankom Utila var det en hel mengde folk som moette oss for aa anbefale akkurat sin Dive Shop. Vi endte etter litt frem og tilbake paa Utila Dive Center som virket som en av de beste. (Det kan ogsaa kanskje, bittelitt, muligens hende at det ogsaa var litt, men bare litt paa grunn av at det var en ganske kjekk mann som vervet oss til nettopp denne skolen, ikke vet jeg, men). Likevel, vi gjorde et godt valg. Prislappen endte paa 266 US$ inkludert et rimelig bra hostelopphold pa the Mango Inn!! Siden vi ankom Utila ganske tidlig bestemte vi oss for aa gaa rett paa allerede foerste dagen. Det ble en ganske mild start med kun halvannentimes film med info om litt av hvert som man burde vite. Gruppen av medstudenter som jeg var i kunne ikke vaert bedre. Kari, Lydia, Tibor, Dan og jeg var selvfoelgelig i samme gruppe + tre tyskere som vi hadde kommet i kontakt med paa baaten hit og ei jente til fra Chile. Og haerreguud saa mye moro vi hadde sammen, baade i timene over og under vann. Disse tre tyskerne, Benjamin, Mark og Paul er paa samme alder som oss og har en helt utrolig morsom vaeremaate og en humor uten sammenligning. Alle disse menneskene reiser vi foroevrig sammen med naa ogsaa, pluss ei venninne av Carla, la chilena. Vi kommer nok til aa holde sammen et lite stykke til paa veien ogsaa. Det kunne ikke vaert bedre reisefoelge.

Jeg maa forresten skryte litt av skolen ogsaa. Det var et skikkelig bra og proft opplegg. Jeg foelte meg godt opplyst og trygg hele tiden. Laererne vi hadde var utrolig flinke. Vi hadde en instruktoer og to laerere. Akkurat hva som er forskjellen paa intruktoer og laerer vet jeg ikke, men instruktoeren var vel "sjefen". I tillegg hadde vi tre hjelpere til rundt oss, de var visst laerere in training eller noe sann, saa de var der mest for aa observere og passe paa at alt gikk som det skulle. Og det gjorde det vel forsaavidt ogsaa. Saa etter 5 dager med teori og praksis var vi utdannede Open Water Divers. Fredagen avsluttet vi kurset med to fun dives, det betyr egentlig ikke noe annet enn at vi dykket uten laererne. Det ble egentlig ganske annerledes. Naa fikk vi dykke og svoemme mye friere og se og undersoeke det vi ville i motsetning til timene foer hvor det meste bare var oevelser og trening. Ganske kjedelig i grunn, men noedvendig. Vi fikk sett litt forskjellig paa disse dykkene ogsaa, det var et fargespekter uten like der nede. Koraller, fisker, krabber, hummer og mye mer. Det var verdt hvert eneste oere. Hvor mye jeg kommer til aa bruke dykkerlappen fremover er usikkert. Tror ikke jeg faar saa mye tid paa akkurat denne reisen, men det er jo kjekt aa ha!
Etter Utila bar det videre til Nicaragua. Det tok oss hele to dager aa komme oss til Granada som var maalet vaart i dette landet. Vi kunne sikkert ha kommet oss hit raskere, men ettersom vi reiste med ganske saa lokal transport tok ting litt mer tid, men helt greit. Det var en interessant opplevelse bare aa ta bussen. Stappafull av mennesker, dyr og mat pluss oss da, med utrolig masse baggasje. Dessuten reiste det ogsaa en gruppe med musikere sammen med oss paa den siste bussen vi tok og de satte da like godt igang en konsert. Kanksje ikke saa raffinert, men det var underholdene om ikke annet. Paa denne bussturen fikk vi ogsaa vaar foerste negative opplevelse og Lydia ble offeret. Hun ble frastjaalet kameraet, noe som var omtrent like trist for min del som for hennes siden vi byttet mye paa aa ta bilder. Saa det var jo ikke akkurat saa hyggelig da, men, men. Slik kan det gaa.

Vi kom oss da fram helskinnet og vi fikk tilbragt en natt i Tegucigalpa, hovedstaden i Honduras og ikke minst, oppleve de mangeforskjellige veistandardene som finnes i disse landene.

Uansett, Granada. Denne plassen skulle visst vaere litt lik Antigua i Guatemala, men jeg maa nok en gang si meg uenig med Lonely Planet guiden. Litt samme stemning kanskje, mange soete smaa butikker, et stort, men utrolig skittent marked og byen er full av kaféer og restauranter. Dyrt er det her forresten ogsaa, selv om det er Nicaragua, men det er nok mest paa grunn av turismen. Nicaragua skal vaere et av de billigste landene i Mellom Amerika, saa Granada er nok unntaket. Maa likevel si at det er fint her da, en koslig by, et godt alternativ til Antigua for aa studere spansk, selv om jeg nok ville foretrukket Antigua.


Costa Rica, San Jose, Loerdag 16/02-08

Ja, da er vi kommet oss helt til Costa Rica du gitt. Og naa maa jeg bare skrive litt for fader min. Mañana.... I´m going bungee jumping. Sammen med Kari og Lydia. 80 meter hoey bru, ett hopp, rett ned, fritt fall!! WOOOW... Vet ikke helt hva jeg skal tenke eller tro. Har mye energi i kroppen akkurat naa, greier ikke helt aa sitte stille, jeg gleder meg og gruer meg.. hooohh.. Puste dypt.. Heheh.. Neida, det blir saa bra atte!!

Vel, tilbake til hvor jeg slapp, Granada. Etter et par dager i Granada var det paa tide aa dra videre. Kari og jeg rakk selfoelgelig aa paadra oss en forkjoelelse saa for oss ble Nicaragua et sant mareritt de siste dagene. Vi var begge helt utslaatte med mager som knapt nok fungerte, men jeg begynner da aa bli vant! Heheh.. Haerregud, det er nesten komisk hvor mye daarlig jeg har vaert paa denne turen! Neste gang blir det drikkevaksine foer avreise. Uansett, det ble til at Kari og jeg ble igjen i Granada et par dager for aa komme oss paa fote igjen. Og jeg maa bare si, at aa vaere sjuk mens man er paa hostel er ikke akkurat det mest ideelle, men vi kom oss da igjenom det ogsaa paa et vis. De andre dro til Isla de Ometepe for aa bestige en vulkan og planen var aa moetes igjen i Rivas etter et par dager. Dette ble da litt vanskeligere enn forventet. Ettersom ingen av oss hadde telefon ble kommunikasjonsmidlet Facebook. Noe som funket daarlig. Kari og jeg ventet og ventet i Rivas og da de ikke dukket opp bestemte vi oss for aa fortsette turen til San Jose Costa Rica. Vi moettes igjen tilslutt, her paa hostellet. Lydia og Benjamin overrasket oss med plutselig aa dukke opp, saa jeg hoppet i taket av glede da jeg saa henne igjen. De to andre tyskerne, Mark og Paul var dessverre ikke med, de hadde dratt til en annen plass i Costa Rica for aa nyte mer natur. Tibor og Greg hadde dratt tilbake til Guatemala og de to jentene fra Chile hadde dratt tilbake til Santiago. Saa naa er det bare oss fire, men vi er en fin gjeng.

Og i morra blir det BUNGEE JUMPING!! wooow.. hehe

Ellers har San Jose vaert ganske kjedelig. Det var vel kanskje derfor vi bestemte oss, Kari og jeg for aa hoppe. Og da Lydia til slutt dukket opp ble hun ogsaa med, sporty som hun er. Benjamin derimot sier han ikke er fristet! Dessuten er det ikke akkurat billig heller da, 65 US$ for et par minutters adrenalinkick, men jeg tror det blir verdt det. Saa frem til naa har vi ikke gjort saa mye i denne byen, Kari og jeg. Bortsett fra aa vente paa Lydia og Benny. Vi hadde planer om aa faa booket flybilletter idag, jeg til Santiago de Chile, da for aa besoeke Arturo som Lydia og jeg moette paa Cuba og Kari skulle videre til Buenos Aires. Ettersom vi kom hit en loerdag fikk vi selvfoelge lit ikke gjort dette, alle reisebyraaene var stengte saa vi maa vente helt til mandag. Det vi har gjort idag er egentlig helt utrolig lite. Vi dro en tur til det stoerste kjoepesenteret her, men Costa Rica er ikke akurat billig, saa det ble ikke saa mye shopping akkurat. Dessuten ble vi ogsaa lurt trill rundt og betalt 370 NOK for drosjeturen. Gjorde ikke akkurat dagen noe bedre. Litt vanskelig aa holde styr paa alle nullene i pengesystemet her. 518 cordovas = 1 US$, saa vi tenkte litt feil denne foerste dagen da vi betalte drosjesjaafoeren 35 000 cordavas. Saa etter et litt tenking og noen aktiviteter for aa faa ut litt frustrasjon dro vi en tur paa kino. Saa en romantisk og daarlig film kalt 24 dresses for aa faa tankene over paa noe annet. Filmen anbefales foroevrig ikke, eller, altsaa, den var soet i sin sjanger da. Hva kan man egentlig forvente av en film som dreier seg om en ung og fortapt kvinne hvis store besettelse er bryllupp!

Santiago de Chile, 24/2-08
Vel, da kan jeg meddele at jeg overlevde bungeejumpet. Det gikk veldig bra faktisk. Maa si at det er paa topp tre listen over de mest mindblowing tingene jeg har gjort! Aa staa paa toppen og see ned og vite at du bare skal kaste deg utfor, fader, det er en opplevelse. Det var en ganske stor gruppe som reiste, oss fire pluss en gjeng fra en internasjonal skole i San Jose. Vi var vel kanskje en 15 stykker som kastet oss utfor, saa det tok omtrent hele dagen. Mange var nok ganske nervoese, spesielt av jentene. Jeg overrasket meg selv litt med aa ta det saapass med ro, men saa var jeg ganske bestemt paa at jeg skulle gjennomfoere det ogsaa. Saa etter aa ha faat paa meg alt utstyret og klatret ut paa platting var det bare aa kaste seg utfor etter nedtellingen. Kari var den foerste som hoppet og jeg nummer to, Lydia etter meg igjen. Like greit aa faa det unna foerst som sist. Saa etter at vi hadde hoppet var det bare aa vente til alle var ferdige foer vi kunne dra tilbake til hostellet. Siden dette da tok sin tid dro vi til baren likeved for aa innta lunsj, karaokesynge litt forskjellige sanger og feire med litt OEL!!

Siden hele dagen gikk med til aa gjennomfoere disse hoppene, ble det ikke tid til saa mye annet. Vi kom hjem rundt 8 saa da var det egentlig rett i seng siden vi skulle tidlig opp for aa faa kjoept disse flybillettene og kommet oss videre til Panama. At jeg ikke kjoepte billetene foer skjoenner jeg ikke, for aa vente saapass lenge gjorde det til en heller dyr affaere aa komme seg saapass langt soer! Men hva gjoer man vel ikke for kjaerligheten! hehe. Etter timeslang leting baade paa nettet og hos reisebyraa endte jeg tilslutt med den billigste jeg kunne finne, intet midre enn 850 US$. Haerre min, huff, vil ikke tenke paa det en gang! Uansett, jeg er naa her naa da. Etter denne affaeren bar det av sted til bussstasjonen for aa komme oss til Panama. Siden vi kom sappass sent ville ikke bussen rekke aa komme helt frem til Panama denne dagen saa vi maatte tilbringe natten i en liten surferby likeved grensen. Det var ikke saa dumt i grunn. Vi bestemte oss for aa tilbringe natten paa hostal Rocking Joe, et perfekt valg i grunn. Her myldret det av liv og folk. Det var en brukbar restaurant der ogsaa hvor vi inntok middag og vi moette en lystig gjeng som vi skaalte sammen med etterpaa. Soveplassene, eller hva man skal kalle det var ogsaa ganske originale. Alle fikk hvert sitt telt med madrass og laken og myggnetting. Ganske annerledes og behagelig ogsaa i grunn. Foelte nesten at jeg hadde mitt eget rom. Tidlig, tidlig, faktisk saa tidlig som kl 6.00 morgenen etter bar det avsted til busstasjonen for aa komme oss videre til Bocas del Toro, en liten oey paa den karibiske kysten av Panama. Det regnet noe helt forferdelig denne morgenen. Jeg var vaat fra topp til taa og sekken min med alle klaerne, boekene og alt hva som befant seg der, likedan. Utrolig ubehagelig, noe som gjorde meg i et ganske saa daarlig humoer. De andre var ikke noe saerlig blidere de heller. Da vi kom til grensen ble ikke ting akkurat noe bedre. Ettersom Benny og Lydia tok chickenbussen for aa komme seg fra Nicaragua til Costa Rica fikk de visstnok ikke alle stemplene som de skulle hatt i passene sine. Saa mannen i "luken" bestemte seg like godt for aa nekte dem adgang til Panama og mente de maatte reise til bake til Nicaragua, faa de stemplene de trengte og deretter komme tilbake. Dette var jo selvfoelgelig ikke noe alternativ. Benny hadde ogsaa et fly aa rekke et par dager senere saa det var strengt tatt umulig. Ettersom disse landene er ganske saa korrupte ordnet det hele seg etter hvert, men det ble en dyr affaere. Etter en del telefonsamtaler og en del sjekking i forskjellige papirer fant han til slutt ut at det var en mulighet, da at Benny og Lydia betalte 100 US$. Ikke akkurat smaapenger og ikke akkurat verdt det heller. Likevel, de hadde ikke mye valg, selv om det var ganske opplagt at dette ikke var en helt legal prossess og at de pengene gikk rett i lomma paa vedkommede. Uansett, vi kom oss da til Panama. Vi krysset grensen og jeg hadde nesten foelelsen av at jeg var med i en episode av Prison Break, kanskje mest fordi det eneste jeg forbinder med Panama er nettopp denne Tv-serien (og Panamakanalen!). Vi krysset hvertfall en ganske saa falleferdig bro i lett dyssende regn, litt saann som siste episode av andre sesong slutter! hehe. Og vi kom oss til andre siden hvor det ventet enda mere passkontroll og inmigrasjon.

Saa var det til slutt Bocas del Toro som stod for tur. Bocas var helt greit i grunn, intet mer, intet mindre. Hadde sikkert vaert morsommere om jeg kunne surfe for det krydde av surfere der, saa jeg antar strendene og boelgene egenet seg godt for denne type aktivitet. Det ble ganske late dager for vaar del. Foerste dagen var jeg saaa troett at jeg ikke orker noe annet enn bare aa sove. Saa mens Kari, Benny og Lydia dro til stranda hadde jeg mer enn nok med aa proeve aa toerke alle klaerne og tingene mine og faa meg en liten times soevn. Dagen etter ble det nok en tur paa stranda og denne dagen hadde jeg ogsaa litt mere energi. Siden dette var siste mulighet for litt strandliv hadde vi ikke annet valg enn aa komme oss ut og slikke litt sol. Problemet var bare at det var ikke saa mye sol denne dagen, men vi tok fatt med godt mot likevel. For aa komme oss til stranda maatte vi ta baattaxi etter som Bocas i seg selv ikke har noe saerlig strender. Saa etter en halvtimes tur over vannet kom vi oss til slutt til The Red Frog som stranda da var kalt. Vi fant oss til rette og la oss ned for aa se paa de graae skyene som faretruende fort naermet seg. Etter ca 10 minutter oeste det ned. Det regnet baade kattunger og hundevalper og ikke ville det ta slutt heller. Jeg tror det striregnet i naermere to timer. Uansett, det ble ikke saa ille. Vi fire fant det for godt aa bare komme oss ut i vannet og nyte det som best vi kunne. Og det var faktisk veldig deilig. Vannet var godt og varmt i motsetning til overflaten, vind og regn. Saa etter et par timers herjing rundt i vannet avsluttet vi strandturen med en iskald oel foer vi tilslutt fant veien tilbake igjen med baattaxien. Senere paa kvelden gikk vi ut og inntok et bedre maaltid, akkompagnert av god drikke og konversasjon. Da vi skulle vende snuten hjem igjen begynte det selvfoelgelig aa regne igjen, saa restaurantbesoeket ble litt lengre enn planlagt. Vel, egentlig er det ikke saa mye annet aa si om Bocas del Toro, annet enn at det er fullt av turister, ikke helt det perfekte ferieparadis for min del. Disse dagene her var likevel de siste vi hadde sammen som gruppe, en ganske amputert gruppe, men dog. Lydia og Kari maatte tilbake til San José for aa ta fly derifra, mens jeg hadde billett fra Panama City. Det samme hadde Benny, saa morgenen etter dro vi hver til vaart. Det var utrolig trist aa ta farvel med Lydia, men ogsaa kanskje paa tide. En ny "epoke" av reisen min skulle starte, nemlig Chile. Jeg skulle absolutt ha hatt henne her, for det er utrolig hvor godt det er aa ha en god venn aa reise sammen med. Likevel, vi sees vel kanskje igjen i Tyskland en gang, eller en annen plass. Hvem vet, kanskje vi tar en tur sammen igjen senere en gang.

Saa Benny og jeg dro da til Panama City. Vi brukte hele dagen paa aa reise og kom ikke frem foer i 6 tiden paa kvelden. Da var det paa tide aa spise en is og finne Mark og Paul i denne millionbyen. Det ble faktisk enklere enn antatt ettersom vi mer eller mindre traff paa dem i doera paa hostellet. Mark var overekstatisk ettersom han hadde vaert paa shopping og hadde ikke villet forlate kjoepesenteret med mindre enn 6 badeshortser fra Rip Curl til kun noe faa dollar hver. Saa etter en liten fremvisning av de nyinnkjoepte varene, bar det av sted for aa utforske byen i nighttime. Dette var min eneste natt her i Panama City, eller, jeg kan egentlig ikke si det en gang, for jeg forlot byen allerede kl 01.00 paa natten for aa komme meg til flyplassen, saa det ble ikke noe overnatting. Likevel satte byen inntrykk og gav meg utrolig lyst til aa vende tilbake en gang i fremtiden. Fantastisk vakkert var det i disse moerke nattetimene og byen viste en utrolig skyline som kunne minne litt om New York fra der vi stod og beskuet. Den er virkelig en blanding av gammelt og nytt. Det var fullt av smaa og koselige gater med soete, intime restauranter og cafèer og ikke minst aapne plazaer med kirker og bygninger jeg gjerne kunne tenkt meg aa betraktet i dagslys. Og paa den andre siden, hoye skyskrapere, bygninger, casinoer og kjoepesentre (BILLIGE kjoepesentre!). Dessuten har jo byen ogsaa en kyst, noe som gjoer den enda mer attraktiv. Og forresten, de holdt de ogsaa paa aa filme den siste James Bond filmen akkurat da vi befant oss her. Vi kunne ikke la muligheten gaa oss hus forbi saa vi oppsoekte like godt filmsettet. Saa mange kjendiser var det nok ikke aa faa oye paa paa denne tiden av doegnet, men vakre folk i vakre dresser og kjoler var det hvertfall nok av. Selv om jeg da godt ogsaa kunne tenke meg aa moete paa Daniel Craig bare saann litt saan tilfeldig, hadde ikke vaert saa dumt. Litt mye aa haape paa kanskje! Hehe. Fikk ta til takke med alt det andre som var aa see og det var jo i grunn ikke lite det heller. Saa etter en fantastisk siste natt i denne delen av verden bar det av sted soer.