Smøøøøla!

... Jeg er hjemme.
Hjemme, hjemme, hjemme.
Jeg har krysset hav, fjord og fjell, by, bygd og land og endelig satt mine føtter på smølsk jord (evt. myr som jo Smøla for det meste består av!).

Jeg har tilbrakt litt over ei uke her nå, og det har vært litt av ei uke!
Så dette her blir mest bare et skryteinnlegg.
Skryt av Smøla og hvor vakkert det er her, og skryt av mine fantastiske venner og hvor vakre de er!

Det mest fantastiske var dagen jeg kom hjem og ble mottatt med en overraskelsesfest, arrangert av ti av de flotteste og beste damene på Smøla.
Alle stod pyntet i kjole og ropte og hoiet velkommen hjem da jeg kom inn døra hos Stine, kun forberedt på å ile videre til et vorspiel! Kvelden tok en ganske annen vending.
Mona og Stine hadde kokkelert på kjøkkenet og disket opp med ikke mindre enn en treretters middag.



Bakt kveite med nøttesmør, mandelpoteter og ertepuré



Hverken forretten eller desserten var mindre beundringsverdig heller, bare for å ha det sagt!

Bordet var selvfølgelig også dekket og pyntet med norske flagg, norske lys og nysprugne gåsunger.



Etter vel fortært måltid og vel fortærte vinglass satte vi snuten mot Havfisken hvor noen elegante trubadurer fra Kristiansund og omeng hadde funnet veien for å spille opp til dansefest. Og dansing ble det, uten at Smølas mannfolk kan skryte på seg så sterke ferdigheter når det kommer til swingom'n. De skulle strammet seg opp der altså. Et svalestup ut over gulvet, eller en deis i bakken kvalifiserer ikke akkurat til en elegant avslutning, meeeeeeen, men.
Konklusjonen er uansett en meget vellykket aften.

Eller i påska har familien Skaret/Svendsen prydet både lokalavis og lokaltv med en någet alternativ påsketrim.
Kort fortalt var det disse villsauene våre som måtte samles og flyttes for at de skal kunne spise seg store og feite (og tilslutt ende som pinnekjøtt!).
For de som skulle være interesserte i å lese, klikk her.
For de som ikke kan å lese... finnes begivenheten i bilder og lyd, klikk her.

Ja, det er vakkert og idyllisk på Smølas holmer og skjær.

Og for å sette enda mer fokus på bonderomantikken....
2. påskedag dro vi ut for å fiske middag.
Jeg håvet inn denne sværingen her, som forøvrig var den største vi fikk halet over ripa denne dagen.



Stine var også med og halet og dro og halet og dro.... måtte til slutt ha hjelp av min muskelkraft...

... for å få ombord denne skapningen her!



Lars Erik sløyer og måkene skriker









Og det er bare å komme på besøk til Smøla!

Påske i Norge!

.... Onsdag 31/03 kl 17.00 stod jeg der med min rosa koffert i Calle Alboraya, Valencia, Spania. Ikke helt klar for avreise. Ikke helt klar for å forlate parogtyve varmegrader, skyfri himmel og strandliv.
På yr.no var det tegnet en stor mørk sky over Oslo akkompagnert masse regndråper og et to-tall.



Greeeeeat. Loving it..!
Etter at sola endelig har bestemt seg for å skinne litt her også, gradstokken endelig har krøpet over tallet 5 og jeg har endelig begynt å bli fornøyd med å være her i Valencia. Da skal jeg hjem!
Jeg har forørig gledet meg som en liten unge på julaften til å komme hjem til Norge, men jeg må ærlig innrømme at det var et lite skår i gleden å måtte reise hjem til sludd og regn.

Og for å gjøre hjemreisen min enda kjipere bestemte Ryanduskalbetaleblodprisforovervektairlines seg for å bøtelegge meg med 40 fuckings euro for den lille kiloen min med overvekt.
Og ja, siden lommeboka mi er stjålet, med alt av studentbevis og diverse andre kort, er det ikke akkurat snakk om å få halv pris på hverken buss, tog eller båt.

Men på tross av været, ryanair, og dyre flytog, var det godt å komme til Oslo. For i Oslo stod det en liten Alice Farstad og ventet på meg! Med nøtteblanding og rødvin!
Og siden jeg ikke har sett Alice siden før jul så ble det en sen natt med mange historier, latter og sang, og ikke så aller værst å komme til Norge likevel.

Las Fallas....

.... Uka fra helvette, er eeeendelig over!
Uka hvor spanjoler fra alle landets kanter, og forøvrig også folk fra hele verdens inn og utkanter strømmer til Valencia for å overvære ei vanvittig feiring.

Jeg har jo også tidligere uttrykkt min skepsis og motvilje til dette fenomenet som for meg bare fremstår som ei uke hvor alle går fra konseptene og glemmer alt som heter dannelse, takt og tone.

For det første:
Fyrverkeriet.
Jada, fyrverekeriet det var fint altså. Jeg elsket det. Hvertfall det som var om kvelden. Sånn type dette:



Jeg har aldri sett så masse på en gang før, og ja, det var vakkert, men det er ikke denne typen rakketter jeg henviser til. Det som preget Valencia under denne Fallas-uken var de beryktede "las bombas". Og som navnet tilsier var det akkurat det de var også.

Som kjent er jo ørene mine litt sensitive Og som den typiske nordmann jeg er, blir jeg jo også sur og gretten når noe er ubehagelig.
Og masse drønn og smell og hvin og gudenen vet hva av lyder er ikke akkurat søt musikk i mine ører.
Så når spanjolene har samlet seg ved Plaza de la Ajuntamiento hver dag i to uker for å overvære et ti minutters langt bulldoserkanonspregningsbråk fra disse "bombas'ene", har jeg holdt meg laaaaaaangt unna. Klok av skade.
Likevel har det vært uunngåelig å ikke få det med seg. Det har vært som et ti minutters langt ragnarok, HVER DAG i to uker!

Men om dere tror at, jaja, det var jo bare ti minutter om dagen, SÅ TRO OM IGJEN.
For fader meg, folk går rundt og bærer på disse "bombas"ene (i litt mindre versjoner da selvsagt) for så i tide og utide kaste de ut i gatene, uten å ta hensyn til folk og fe som spaserer rundt.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kvapp til og manet opp og ned om farene ved lek med sprengstoff. Til liten nytte selvsagt, men jeg fikk hvertfall fram meningen min. Det skulle vært forbudt for små drittungene (ja, Tor Inge, det inkluderer deg også)å kjøpe slikt. Farlig er det!

Så om du ser en person slik som det her:


Run for your liiiiiife!

Ja, da fikk jeg fått det frem også, nok en gang.

Det værste var likevel de som kastet slike store rakketer inn i folkemengder. Jeg snakker da om de som er bygd for å fare opp i lufta med et kraftig hvin for så å sprege seg selv i tusen fillebiter med et kjempebrak.
Jeg fikk jo hetta hver gang det skjedde (for ja, det var ikke bare engangstilfelle) Så jeg rulleballettdansetsprang og gjemte meg inn bak hjørner eller langs husvegger.
Å gjemme seg der var forøvrig ikke så lurt for der pisser folk, og dessuten endte jeg opp med å få rakkett på meg likvel :(

Åååh, for en fantastisk uke dette har vært ja!
Jeg er bare glad jeg kom meg gjennom uka i live!

Men uka har ikke bare vært en lang og pinefull død heller da.

Det har vært ferie :D
Og det har vært 17. mai frokost HVER dag!



Tor Inge har hatt besøk av Jan Espen og her er et bilde av ham... og meg (!)



Jan Espen ble også offer for gale spanjolers besettelser på fyrverkeri og fikk også buksa si full av rakkett!

Men, jaa, meget koselig med besøk.

SÅ.. tilbake til denne uka.
Forutenom å gå av hektene og skremme folk med rakketter består Fallas også av å kle seg ut.



Folk kledd opp i slike drakter var å se over alt og de paraderte opp og ned alle gater og smug og stoppet all trafikk og gjennomferdsel. Sweet!

Hvorfor de kler seg ut slik er enda et ubesart spørsmål for meg, men de er jo ganske fine å se på. Det holder å vite for meg.

Byen er også "dekorert" med "fallas", disse store, overdådige pappmasjefigurene (derav navnet Las Fallas).
Denne vakre klovnen hadde de bygget opp utenfor huset mitt.



Hele denne Fallas-uken avsluttes med at alle pappmasjefigurene som er plassert rundt om i byen brennes ned.
Det hadde samlet seg store mengder folk i calle Alboraya for å få med seg denne klovnens død.
Folk skrek og klemte på hverandre, men jeg måtte ærlig innrømme for meg selv at jeg bare var glad til for å slippe denne klovnens skrekkelige åsyn hver gang jeg gikk ut døra!

Klovn on fire!



Her er noen andre fallasfigurer fra Valencias bybilde:






Ellers har vi vært på brasiliansk konsert og shaket både kropp og sjel til heftige sambarytmer.



Delfina og Laura var også med.



Og that's it for now folks!

Don't you know we're riding on the Marrakesh Express...

..med verdens herligste herremenn på repeat på iPod'n satte Tor Inge og jeg kursen for Afrika.


Ca en mnd tidliger hadde Ryanair tilbudt oss billetter for en slikk og ingenting.
35 Euro tur/retur til Marrakesh!!!!... det er egentlig "helt okei det altsåå!".
Done deal. Vi må dra, det er jo AFRIKA(!!!) for søren.
Disse gutta ga også sin fulle støtte.



Så nå har jeg vært i Afrika også!
Eller, dvs, jeg har vært i Marokko, men det ligger jo i Afrika!

Ut på tur.
Nytt land.
Ny kultur.
Nye mennesker etc.

Men hva skal en si om Marrakesh!?



Vakkert å ta flyet dit da, mye å se på ovenifra!
Meeeeen, det var hvertfall ikke så romantisk som når CSN synger med sine gullstruper... På den andre siden var jo det 40 år siden også. Mye har nok forandret seg siden da.

Vi var i byen hele fire dager og det var i grunn akkurat nok, så jaaaa, du har forstått det riktig. Vi tar det negative først.

Hærreguuud for et stress den byen har å by på.
Arabiske kjøpmenn på hvert et hjørne som vil selge deg alt fra håndvevde tepper til gråstein, og disse araberne her tar ikke nei for et svar altså.
Det var "Excuse me, madam" og "Special offer for you, my friend" på alle kanter.
Og den klassiske "Hello, hello. Come, come, looking is free"...
Og så går du inn i sjappa da, for å ta en titt, meeeeen.... plutselg står du der, trengt opp i et hjørne med en overentusiastisk marrokaner som hamrer løs på en bongotromme foran deg og synger "Just 500 dirhams for this madam".
Etter et kvarter med kverulering hit og dit går du ut av sjappa med en meterhøy trefigur av en kamel under armen og 350 kroner fattigere. So much for "looking is free"(Forresten, jeg kjøpte ikke kamelen da. Jeg kom på, akkurat i tide, at jeg faktisk ikke trenger en kamel i lakkert tre).
I samme butikk ble forøvrig Tor Inge også nesten overbevist om at han trengte en magic box, også den i lakkert tre.



Og sølvfat og keramikkskåler. Det trenger man minst 103 av i følge kremmeren Ali Hussein Baba.




Jeg ble nesten fristet da. De er utrolig gode til å friste deg med det de har. Jeg er sikker på jeg til og med kunne blitt lurt til å tro at jeg har veldig god bruk for dette slangeskinnet:



OKEEEEI DA.... så kjøpte jeg en keramikkskål...

Men det er ikke min skyld. For det nytter lite og si at du ikke har så mye bruk for det de tilbyr deg, for plutselig står Ali Hussein der med en fossil i hånda si. Og den kan du få graaaatis med på kjøpet. "Special offer" som han sier.
Meen, hva skal jeg med en fossil da???
Det vet jeg egentlig ikke, men jeg får jævlig lyst på den når Ali byr den fram "gratis" til meg.

Å si at du ikke har plass i kofferten funker heller ikke hvis du har tenkt å avslå et tilbud, for dette store, fine sengeteppet som henger her, det kan brettes sammen til størrelsen av en serviett! Så, jeg hadde rett og slett ikke noe valg hvis jeg ville komme meg vekk fra bongotrommemenn med dollartegn i øynene.


Jeg kom meg ganske enkelt ikke unna alle de tilbudene jeg ikke ville ha... Etter å ha prøvd å IKKE kjøpe denne lua i et kvarter var det bare å kaste inn håndkleet.



Jeg tror jeg betalte en 50 NOK for den. Heklet for hånd og i ekte ull, visstnok! Leasson learned: IKKE PRØV TING DU IKKE HAR TENKT Å KJØPE!!

Og så måtte jeg kjøpe et par sko da. Men denne gangen gikk jeg inn i sjappen med den intensjonen å kjøpe.
Det var EKTE converse til salgs her, og de fikk jeg til den nette sum av 70 NOK. Okei, så var de kanskje ikke helt ekte da, men han som solgte meg dem påstod hardnakket at dét var de ja. Og i starten skulle han ha 450 dirhams for de.
Jeg endte opp med å betale 110! Veldig fornøyd med den.
Man blir en jævel på å prute etterhvert.

Og nå lurer du kanskje på hvordan denne fattigjenta som hverken eier bankkort eller kredittkort lengre kan få råd til alt dette.

Vel, to stikkord.

Det ene er Tor Inge.
Han har vært så snill å "låne" meg penger. Jeg på min side velger å se på dette "lånet" som en donasjon og en investering fra hans side i mitt gode selskap. Det er jo fair and square etter min mening!
Så, sånn egentlig har Afrika vært gratis for meg. Noe som leder meg inn på det neste stikkordet som er billig.

Marrakesh er latterlig billig. Det er billigere enn Spania. Det har ikke kostet meg mer enn det jeg hadde fått for å selge sand i ørkenen å være her. Eller, selvfølgelig ikke, for Tor Inge har jo betalt alt. Så, let me rephrase: Det har ikke kostet Tor Inge mer enn det han hadde fått for å selge sand i ørkenen at jeg er i Afrika.
Det er fantastisk.

Jeg har dog kjøpt en del ubrukelig ting, men tilsammen har ikke turen disse dagene kostet over 2000,- Det er inkludert mat, hostel, fly, tog og masse ubrukelige innkjøp.

Jeg har til og med blitt rikere i løpet av oppholdet her i Marrakesh, sånn erfaringsmessig altså.
Jeg har lært at man bare må overse alle tilropene om tilbud på ditten og datten her (nå virker det kanskje ikke slik når en summerer opp innkjøpene mine, men jeg sitter kanskje igjen med kun en milliondel av det jeg faktisk ble tilbudt. Dét er jo en prestasjon!).

Anyroads, trikset er bare å glemme alle gode manerer når noen spør deg om noe. Det gjelder å ignorere og traske målbevisst videre når noen henvender seg til deg.
Den dårlig samvittigheten for ikke å høflig svare når noen spør deg om noe, den kan du bare glemme. For med en gang du har sagt nei-takk til en plastfigur av George Bush eller tøfler av kamelhår får du "rubbish people" og "fuck-off" slengt etter deg.
Du er ikke verdt så mye om du ikke vil kjøpe noe, skjønner ru.

Okei. Ikke alle er akkurat slik da, men Medina square er hvor de fleste turistene befinner seg, og der er salgskulturen heftig het og umulig å komme unna.


(Medina Square. også kalt El Fna Djamee, eller noe i den duren.)

Her er det bare å ta på seg jernbukse og hjelm og sprinte gjennom de haglende tilbudene for å komme seg til en dugende restaurant (hvis det er eting som står på plana da!)

Og det bør det være for Marrakesh har utroooolig masse god mat.
Jeg kunne lett ha rullet fra den ene til den andre restauranten og ikke gjort annet enn å spise og rulle hele dagen.

Midt på Medina square, hver kveld når klokken nærmet seg 8, pakket alle marrokanere i restaurantbransjen frem sine matboder og grillet alt fra blekksprut til kylling. Som regel kom vi ikke lenger enn til den første boden før en overivrig, ung servitør, ikledd noe som lignet en tilsølet legefrakk trakk oss med til sin bod, hvor de selvfølgelig "have the best food here, yes, madam, sit down".
Det var ikke annet å gjøre enn å benke seg ned og ta imot delikatessene servert på fat og suge inn kultur og dufter av nye type krydder.

Jeg eeeelsket å spise på disse plassene da.
Sitte tett i tett på vuggende benker og være midt inne i det actionfylte scenarioet.
Tor Inge derimot var litt skeptisk og stilte kritiske spørsmål til konserveringen av de forskjellige råvarene. Magen min har vært ute en vinternatt før (i Guatemala og på Cuba, for å være eksakt) så jeg hadde ingen motforestillinger til å benke meg ned her:



bli servert av disse mennene her:




spise blandt annet det her:



og eventuelt spise dette til dessert:



Håndplukket fra en tilfeldig marrokaners mobile "matvogn"

Om vi ikke var å finne nede i matskåla på Medina Square slo vi på stortromma på en litt fancy schmancy plass og spiste f.eks Marrokansk salat.
Meeeeen, her.. altså.. må man telle over vekslepengene man får igjen.
Plutselig manglet det 50 dirhams i det vi skulle ha tilbake.
Og da vi: "Excuse me, sir. There's 50 dirhams missing here".
Var kelneren: "Oh, I'm sorry...uuumm. Here" og plukket tilfeldigvis ut en 50-lapp rett fra bukselomma si.
Vel, her er hvertfall et bilde av Marrokansk salat.

eg

Og her er et bilde av en dessert vi spiste på VERDENS BESTE RESTUARANT.



ÅååÅååååÅÅÅÅåååÅÅÅHhhhHHHhh, maten var orgamsisk god der. GUUuuuuuuUUUuuuUUD.
Det er verdt å dra til Marrakesh bare for å spise der.
Jeg husker jo selvfølgelig ikke hva restauranten het, men det var sinnsykt deilig mat og billig!
90 dirhams for en tre-retters (noe som tilsvarer ca 65 NOK).

...............................................................................................

Foruten om å kjøpe ting og mat har vi også vært på museum, blant annet Palacio Bahía.



Her har det bodd en konge på 1500-tallet. Noe mer vet jeg ikke.
Jo.. forresten. Kongen hadde en slik:



Som jeg heller ikke helt vet hva er, men det heter visst dinbar.
Det var i grunn veldig lite å se her, bortsett fra disse storkene. Det var fullt av storker her, med store reir. Så i det minste har vi løst gåten om hvor alle beibiene kommer fra!



Vi var også innom et teater i City Nouvelle, hvor en tilfeldig fyr lurte oss til å betale 20 dirhams for en forestilling.... som selvfølgelig ikke var en forestilling, men en rundtur i teatret som i utgangspunktet var gratis!
Jaja, vi fikk det hvertfall både muntlig og skriftlig at HER ER INNGANGEN TIL SCENEN.... (Dumme turister som er så lettlurte).



Det var uansett fint vær den dagen.



Jeg speiler meg i Tor Inges solbriller.



Etter det gikk vi til tannlegen



En av dagene kom vi også i kontakt med to jenter fra Argentine, og det viste seg at de til og med bor og studere i Valencia. Og ikke nok med det, de er også naboene mine!
Laura og Delfina.




Vi tilbragte dagen sammen med dem og var innom nok et palass og tok masse bilder.
Taket i et av de mange rommene dette pallaset bestod av:



Marrokanerne er visstnok utrolige kunstnere når det kommer til mosaikk, og det fikk vi se mange eksempler på. En av grunnene til det er at det ikke har vært lov til å tegne/male mennesker på grunn av religionen, så derfor har man heller spesialisert seg på ornamentikk. Og det så vi mye av.

Den siste dagen vår i Valencia var planen å gjøre alle museene og severdighetene vi ikke rakk de første dagene.
Vi gikk og gikk, langt og langt og lenger enn langt til det ikke var en eneste turist å se så langt øyet kunne skue.
Tor Inge studerer kartet, noe som forøvrig ikke er så lurt å gjøre i offentlighet, for før du vet ordet av det står det tusen mennesker der og vil hjelpe deg å finne veien mot at du gir dem en slant.



Siden kartleseren min hadde "et dårlig kart", bestemte vi oss for å ta imot tilbudet til et av de ørtogførti mange marrokanske barna som hadde kommet bort til oss for å tilby seg å være guide.
Til slutt stod vi ved Museo de Marrakesh. Tre muséer i et. Kan det bli bedre!?

Tor Inge var overentusiastisk over de broderte dukene, dekorerte krukkene og denne salen.



Jeg benyttet anledningen til å posere som vanlig.



Jeg prøver å komme meg opp for å se hva som er her oppe. Det var så spennende, det var faktisk INGENTING der. Nemlig.



Okei, dårlig unnskyldning for å legge ut dette bildet, som egentlig bare viser at jeg ler. Det var faktisk litt morsomt å se der oppe også.

Meeeen, uansett... På dette muséet har prinsen og prinsessen av nederland vært, GuuuuuD, så fantastisk. Dette må eg ta bilde av altså!.



Ellers kan jeg også nevne, for de som fortsatt henger med etter dette romanlange inlegget, at i Marrakesh er slangetemmere og kobraer et vanlig syn.



Man kan kjøpe all verdens krydder (og alt annet forøvrig) til en billig penge.



Det er helt sikkert mye mer og fortelle også, men da får du komme på besøk!