Chile

Pucon, mandag 10/03-08
Chile folkens, hvem hadde trodd at jeg skulle ende opp her? Ikke jeg hvertfall. Planen var absolutt ikke aa dra saa langt soer, men naa er jeg da her. Og jeg er veldig glad for aa vaere her ogsaa. Jeg har det fantastisk. Har vaert her i snart 3 uker og kjaerligheten blomster!
Som de fleste kanskje har faatt med seg er hovedgrunnen til mitt velbefinnende her i Chile en chilener ved navn Arturo Josè Cavagnaro. En ganske saa fantastisk en om jeg faar si det selv.

Vel, jeg ankom da altsaa Chile tilslutt, etter en ganske saa lang flytur. Foerst fra Panama City tilbake til San Josè i Costa Rica. Her maatte jeg vente i hele 8 timer foer jeg kunne ta flyet videre til Lima i Peru og tilslutt Santiago. Reisen tok altsaa ikke mindre enn to dager. Likevel, det var et par gode sider med reisen ogsaa. I de mange ventetimene i San Josè traff jeg f. eks Lydia igjen og det var jo et hyggelig gjensyn. Dessuten var det gratis sjokolade og kaffe i nesten alle butikkene, saa vi fikk hvertfall spist oss mette paa det. Dessuten viste billetten min seg aa vaere 1. klasse. En hyggelig overraskelse kan man si. Jeg fikk altsaa sitte foran FORHENGET i et ganske saa komfortabelt sete med en stor skjerm rett foran meg hvor de viste diverse filmer. Det ble selvfoelgelig ogsaa servert baade frokost, lunch og middag med dessert paa de forskjellige reisene + diverse drikkevarer! Om det var verdt pengene er vel en annen sak, men helt greit med litt ekstra luksus naar man foerst betaler saapass mye for en flybillett.

Den foerste dagen min i Santiago ble egentlig ganske slitsom paa mange maater fordi det var saa utrolig mange folk aa moete. Likevel, det var godt aa komme frem. Komme til et rent hus med en stor, god komfortabel seng og ikke minst en dusj med varmt vann. Huset er forresten veldig fint, stort og aapent med mange rom og det er fint innredet. Jeg har foroevrig mitt eget rom her da, med eget klesskap og kommode, jeg har til og med en terasse + datamaskin om jeg oensker aa bruke den, for ikke aa glemme, eget bad med badekar, kun til mitt bruk(!). Det er ogsaa et stort svoemmebasseng i hagen her saa jeg kan nyte livets late dager mens Arturo er paa jobb! Saa jeg kan ikke klage akkurat. Det er en ganske annen livsstil en hva jeg har vaert vant til paa min reise gjennom Sentral Amerika, men jeg kan nok leve med det noen uker til, hehe.
Det eneste kjedelige er at Arturo er veldig opptatt med studiene og jobb, saa slik sett kunne nok timingen vaert bedre. Han studerer da til aa bli lege og er naa paa det 5. aaret. Dagene hans er veldig lange. Fra 08.00 om morgenen til 17.00 paa kvelden, mandag til fredag og saa er det til aa studere om kveldene + at han fra tirsdag til onsdag maa vaere paa sjukehuset hele natten og jobbe. Saa fra tirsdags morgen til onsdagskveld ser jeg han ikke i det hele tatt, men slik er vel livet. Jeg skal ikke klage. Jeg vet hvertfall fra aa se paa han hva jeg IKKE skal utdanne meg til aa bli!

Uansett, jeg ankom Santiago fredagsnatt, rundt midnatt, ganske saa sliten etter den lange reisen. Saa det bar egentlig bare rett til sengs den foerste kvelden og sove til laaangt utpaa loerdagsformiddag. Denne morgenen var det foerste familiemedlemmet jeg moette Arturos lillesoester, Cecilia, bedre kjent som Ceci. Ei utrolig sjarmerende jente paa 18/19 aar. Man skulle ikke tro at hun var saa ung, hverken ut fra utseende eller maatehold. Hun er utrolig moden for alderen og har en helt spesiell evne til aa imoetekomme folk og faa de til aa foele seg velkomne. Det er iallefall min erfaring da, hehe. Hun studerer forresten til aa bli tannlege og har planer om etterhvert aa jobbe i Afrika for aa hjelpe folk som er mindre heldige enn oss selv.
Resten av familien fikk jeg moete da vi ankom hytta i Tunquen, en idyllisk plass ved kysten til stillehavet, ca halvannentimes kjøring fra Santiago. Her skulle vi da tilbringe den første helgen min i dette langstrakte landet.

Den som tok imot meg var pappa Sergio, som jobber i en av Chiles stoerste Tv-kanaler og mamma Cecilia som arbeider innenfor museums-sektoren. Akkurat hva jobben hennes gaar ut paa vet jeg ikke, men det er et eller annet med organisering hvertfall(!). Nest eldste bror Carlos var ogsaa tilstede, med sin vakre hustru, Gabi som på denne dag også fortalte at hun var gravid! Det var ikke måte på lykketilstander i heimen disse to dagene.
Det ble, ikke uventet mange intrykk aa fordoeye denne dagen og ikke minst mange spoersmaal aa svare paa, om meg og mitt liv og ikke minst landet mitt, Norge. Hvor varmt, kaldt er det, hvordan ser det ut der borte, hvordan erhistorien, hvem er den stoerste norske helten gjennom tidene osv. Man finner ut at man paa enkelte omraader mangler en del kunnskap om hjemlandet sitt i slike situasjoner. Jeg gjør i hvertfall det, men det var likevel veldig hyggelig. Alle var interesserte i aa hoere hva jeg hadde aa fortelle. Selvfoelgelig maatte jeg svare paa alle disse spoersmaalene rundt middagsbordet, mens jeg hadde munnen full av empanadas og mer enn nok med aa svelge unna. Empanadas er foroevrig noe av det mest typisk chilenske man kan spise og kan beskrives mer eller midre som pizza. Det er groennsaker og diverse lignende innbakt i broed. Det var foroevrig et veldig hyggelig samling da, jeg foelte jeg opplevde et ganske saa typisk chilensk maaltid. Masse familie, god chilensk vin, masse skravling og masse mat. Det ble hvertfall mye av sistnevnte paa meg. Man vil jo ikke vaere uhoeflig heller, saa jeg fikk spist meg veldig mett, alle dagene forsaavidt frem til naa. Det er utrolig alt hva jeg maa proeve aa smake paa, og da med smake er det ikke snakk om bare ei lita teskjei for aa kjenne smaken. Det er et helt maaltid i seg selv, men det er selvfoelgelig ikke hovedmaaltidet, saa jeg spiser dobbelt opp om dagen. Nevnte jeg at etter middagen er det ogsaa salat. Alltid salat og etter salaten er det frukt, og er det ikke dessert er det noe annet soett, som kake eller is eller lignende. Jeg foeler meg paa randen til aa eksplodere og ende opp i bits and pieces paa veggene snart. Det er vissnok veldig spennende med utlendinger paa besoek som ikke har smakt alt det typiske chilenske som finnes av vaatt og toert. Saa listen av nye smaksopplevelser har hvertfall blitt lengre. Siden vi snakker om mat her kan jeg hvertfall si at den jeg har blitt servert her har vaert av ypperste klasse. Det gaar mye i kjoett da, noe som har vaert litt "annerledes" for meg, ettersom det da i grunn har blitt noen aar siden sist jeg konsumert slik type muskelmasse. Uansett, jeg har da altsaa kommet meg tilbake paa kjoettveien(!). Mer eller mindre hvertfall, ikke helt overbevist enda, maa vel venne meg litt mer til konsistensen, men likevel I eat meat for oeyeblikket. Ellers gaar det en del i fisk ogsaa, logisk nok siden Chile kan skryte av en enda lengre kyst enn Norge. Har ogsaa spist en del gode supper, omtrent som betasuppe, pasta et par ganger, noe som har lignet litt paa lapskaus og en slags mos av mais og potet som man visstnok skal spise med sukker paa, MYE sukker. Og jeg har spist BLODPOELSE! Det var foroevrig uten at jeg var klar over hva jeg spiste da, det var helt OK faar en vel si, men jeg tror nok jeg kommer til aa takke nei ved neste anledning. For ikke å glemme oesters, fikk ikke helt smaken på det heller, men det er hvertfall proevd naa da!

Tilbake til den foerste helga mi i Chile som ogsaa var helgen, eller rettere sagt uken, for Chiles stoerste musikkfestival, Viña del Mar. Ettersom Sergio jobber i Canal 13, som broadcastet hele showet, fulgte det selfoelgelig med noen heldige benefits. Saa vi fikk med oss en spektakulaer Nelly Furtado konsert. Det var ganske moro aa staa der og faktisk kunne en del av tekstene og nynne litt med, vaerre ble det da de mer populaere bandene entret scenen med sine reggaetontoner og latinske tekter. Calle 13 var visst en av hovedattraksjonene. Calle betyr forresten gate og er ikke et guttenavn i her Chile, saa det var IKKE en kvisegutt i tenaarene som stod for denne headlineren, bare saa det er sagt! Det var ogsaa en hel del annet der som jeg ikke aner hva er, men som visstnok ganske stort i den spansktalende delen av verden. Det var uansett en morsom start paa oppholdet mitt her i Chile.

Uka som fulgte var ikke fullt saa spennende da. Eller dvs, jeg har ikke vaert saa mye sammen med min kjaere ettersom han jobber mer enn det som sunt er. Har forsaavidt faatt gjort litt da, men jeg foeler tiden er bedre utnyttet sammen med Arturo. Det er jo han jeg har kommet hit for aa se i grunn. Huff, det hoertes veldig patetisk ut naar jeg saa hva jeg hadde skrevet, bare for the record saa er det litt mer nyansert enn det da, det er ikke baaaare han. Uansett, saa kraesjer det litt naar han er opptatt hele dagen med jobben og har mye aa holde paa med, mens jeg har alt for god tid til bare aa tenke paa han og glede meg til han kommer tilbake fra jobb. Og naar han kommer, da er jo han ferdig med en lang arbeidsdag og vil helt sikkert aller helst slappe av og ikke gjoere saa mye, mens jeg er full av energi og forventninger. Han maa ha en utrolig taalmodighet! Hmmm.
Vel, det jeg har faat gjort disse dagene da er egentlig kun aa utforske Santiago City sammen med min gode venn, Lonely Planet Guide for Chile and Easter Island. Det var egentlig gjort paa to dager da, eller dvs. det kan vaere mye mer aa se, men aa vandre rundt omkring alene uten aa ha saa alt for mange aa kommunisere med forutenom naar man kjoeper seg en flaske vann e.l. kan vaere litt.... kjedelig, for aa si det slik. Jeg har vaert vant til aa ha folk rundt meg hele tiden mens jeg har reist gjennom Sentral Amerika, og den eneste tiden man fikk alene der var den man hadde paa den hvite ringen. Jeg har som sagt faatt sett Santiago City da, uten at jeg vil si det er saa mye aa see. Jeg fikk til og med en guidet tur av Jaime, kameraten til Arturo som ogsaa var med til Cuba. Vi gikk gate opp og ned og park inn og ut og var ogsaa saapass kulturelle av oss at vi tok oss en tur inn paa Museo de Bellas Artes. Til vaar store overraskelse var det faktisk en norsk utstilling akkurat denne maaneden. Norsk arkitektur. Ble nesten litt nasjonalromantisk der jeg stod og beundret norske byggverk i norsk natur. Det var foroevrig ogsaa en del kunstverk fra resten av verden, malerier fra kjente og mindre kjente malere oppgjennom tidene og ogsaa moderne, chilensk kunst. Det var ganske spennende aa gaa der sammen med Jaime, han er en utrolig kunnskapskilde og vet ett og annet om alt. Saa han supplerte med info i det vide og brede mens vi beveget oss gjennom de forskjellige utstillingssalene. Selvfoelgelig hadde han ogsaa kunnskap om alle de forskjellige byggene og plassene vi besoekte baade foer og etter galleribesoeket.

Dagen etter ble ogsaa tilbragt sammen med Jaime og to venninner av han fra studiet hans. Vi dro til noe som lignet et hotell, men jeg tror egentlig ikke det var et hotell. Mer en plass man betaler for aa komme inn og nyte godt av fasilitetene, om slike plasser skulle ha et navn. Saa vi hoppet inn i bikini og badeshorts og svoemte rundt i de forskjellige bassengene. Det var en ganske saa bedagelig opplevelse, med jacuzzi, boelgebasseng og for ikke aa glemme badstue.
Slutten paa denne uka tilbragte vi igjen i Tunquen, altsaa paa hytta, denne gangen uten foreldre og slekt. Saa det var Arturo og meg, Jaime pluss ei jente ved navn Camila og et vennepar til av Arturo. Jeg tror baade Arturo og jeg var ganske saa slitne denne helgen, han med litt mer grunn enn meg kanskje, men likevel, kveldene endte hvertfall ganske tidlige. Vi gikk i utgangspunktet inn med stort mot og hadde kjoept masse god mat og drikke. Maten var da spaghetti for fredagen og grillmat for loerdagen. Drikken derimot bestod da av Pisco og Cola. Naar man da blander disse to enhetene faar man piscola, logisk nok(!!) som vel er det mest vanlige aa drikke paa disse kanter. Akkurat hva pisco bestaar av har jeg ennaa ikke helt faatt med meg, men status er, pisco er for Chile det rom er for Cuba. Denne piscola-miksen er foroevrig en ganske "farlig" kombinasjon, noe jeg hvertfall fikk erfare. For det foerste virker den ganske treigt og for det andre gjoer den en, les Ida, ganske soevning. Saa det ble ikke noe haela i taket og tenna i tapeten denne helga. Jeg tror det var bedtime kl 12 foerste dagen og halv 2 den andre. Vi fikk om ikke annet noen fine dager da.
Loerdagen dro vi, Arturo og jeg, til en liten landsby likeved for aa innta lunsjen paa en ganske saa fin restaurant med utsikt over havna. Selv om det tok evigheter foer vi ble betjent og maten ikke var akkurat en smaksopplevelse av de store var det et hyggelig maaltid likevel. Etter maten tok vi en liten gaatur langs stranda for aa nyte mer av den vakre naturen og friske lufta. I samme slengen forvillet oss ogsaa inn paa et hvalfangermuseum. Denne plassen hadde tydeligvis vaert lokalisasjonen for denne type aktivitet tidlig paa 1900-tallet. Uansett var ikke museet saa mye aa skryte av, det bestod mest av forskjellige bilder av tiden da de drev med fangsten og noen tekster. Nei, dette kunne vi nok ha gjort bedre i Norge ja, vi hadde nok hatt litt mer aa vise til! Hehe. Foroevrig har jeg faatt en del spoersmaal om hvalfangst da og hvorfor nordmenn er saaa slemme at vi jakter paa disse stakkars dyrene. Vel, virkeligheten er vel ikke saa svart\hvitt som de tror, eller så barbarisk som det blir fremstilt i media, men aa komme med forklaringer paa hvorfor er ikke like enkelt heller, spesielt ikke paa spansk. Likevel, som tidligere ansatt hvalkjoettpakker maatte jeg jo proeve aa forsvare denne industrien.
Soendagen ble ogsaa en ganske rolig dag. Vi dro inn til byen Valparaìso, hvortil vi egentlig hadde planlagt aa dra kvelden foer, til et av Chiles stoerste nattklubber, men ettersom to soevnige sjeler fant senga allerede foer kl 2 ble det ikke saa mye tid til aa gaa ut. Bare saa det er sagt da, saa er tidspunktene for aa dra ut ganske annerledes enn hjemme. Aa dra ut foer 01.00 er det ingen som gjoer. Vorspielene begynner rundt 10, 11, saa da kan man bare tenke seg selv naar man drar ut. Klokken naermer seg som regel 3 eller 4. Festene her slutter altsaa ikke foer tidlig paa morgenkvisten.

Valdivia, 12/03-08
Vel, naa befinner jeg meg da altsaa i Valdivia, en liten by litt soer i Chile. Dette skulle visstnok vaere en ganske saa vakker by i foelge alle chilenerne jeg har snakket med, meeeeen jeg vet ikke om jeg vil si meg helt enig. Det er OK, intet mer, intet mindre. Ingen fine bygninger aa se hvertfall, saa bybildet er ikke saa mye aa skryte av. Det det kryr av her deriomt er sjoeloever, det er vel ogsaa Valdivias stoerste attraksjon.
Her i Valdivia befinner jeg meg sammen med ei fransk jente som jeg moette da jeg var i Pucón. Altsaa, torsdag 6/3 reiste jeg fra hovedstaden til en liten "landsby" eller hva man skal kalle det, soer i Chile, bedre kjent som Pucon. Jeg tok nattbussen nedover og det var bare saa vidt at jeg ikke rakk aa komme til bussterminalen i tide. Det er litt mañana, mañana kultur her, saa ting tar tid og aa vaere ute i tide er et begrep som ikke eksiterer. Uansett, jeg kom meg da meg og fikk lagt meg til rette med baade teppe og pute og hadde det rent saa komfortabelt i grunn. Nattbussene i Norge har noe aa laere av de chilenske vil jeg si. Gode seter, masse plass, muligheter for aa legge seg ned og det er BILLIG. Fikk til og med servert frokost paa turen! Da jeg kom frem til Pucon var det tidlig paa morgenen og til aa finne et hostel aa sove paa. Jeg tok like gjerne det som var foerst listet i min "gode og presist treffende" guide-bok. Det var ikke det beste valget jeg kunne tatt. Hostellet var i og for seg veldig fint, men det var veldig tåpelig konstruert. Det var liksom ikke noe fellesrom og det er, etter min mening, et MUST. Hvertfall hvis en skal ha sjangs til aa moete noen folk paa en "naturlig" maate. Noe jeg var ganske avhengig av, ettersom jeg reiste mutters alene nedover. Heldigvis kom det noen kule jenter paa rommet mitt da, to australiere ved navn Penny og Tamara. Saa allerede foerste kvelden fant vi ut at vi skulle dra til The Hot Spirings, de varme kildene, en 40 mins kjoering fra hostellet. Det var en deilig opplevelse faar en si. Vi dro i 8-tiden og da hadde det allerede begynt aa bli moerkt, derfor var det en ganske saa romantisk stemning der oppe da vi kom frem. Opplyst med lykter og av maanen(!). Det var ganske kaldt i lufta forsaavidt. Vi dro dit paakledt med baade jakke og skjerf saa vi hoppet fort uti vannet etter at vi hadde kledt paa oss badetoyet. Og temperaturene kunne ingen klage paa, da i tilfellet at det kanskje ble litt for varmt. Det var mange kilder der, med forskjellige temperaturer og dybder, saa vi gikk litt rundt og proevde ut baade varmt og kaldt, dypt og grunt. Etter et par timer var det nok og tid for aa vende tilbake til hostellet. Klokken var allerede ett da vi kom inn doera og beklageligvis vekket en sovende grinebiter. Vi hadde planer om aa ta noen glass vin foer vi tok kvelden, men vi var ganske saa troette etter "spa-opplevelsen" saa senga fristet mer. Dagen etter flyttet Tamara, og Penny og jeg fant ut at vi ikke ville vaere der noe lengre vi heller, saa vi tok neste valg paa lista i The Lonely planet Guide, Donde German. Et mye bedre valg. Det var nesten som aa komme til et hjem. Det var nytt og stort og hadde til og med et stort og rent kjoekken og ikke minst mange hyggelige folk boende der som faktisk snakket til en. Dessverre var ikke veien frem dit helt ferdig enda, det lignet faktisk mer paa en traktorvei enn en innkjoersel med alle humpene, hullene og dammene. Etter som det ogsaa regnet akkurat den dagen vi flyttet ble veien i tillegg forvandlet til en alldeles stor soeledam. Vi vasset i gjoerme for aa komme oss dit og hadde mang en snodig opplevelse baade til og fra. En av kveldene da vi dro ut traakket en av mine bofeller godt ned i en gjoermepytt og mistet liketil skoen sin. Med et aldri saa lite alkohonivaa i blodet og uten hjelp av gatelys ble det vedkommende en sko fattigere og ganske saa opproert. Han kastet da like godt den andre skoen saa langt han kunne og gikk paa byen barfot og gjoermete. Dagen etter da fornuften meldte seg og han skulle proeve aa finne tilbake fottoeyet var det en umulig oppgave. Han var foroevrig ikke den eneste som mistet skoene sine. Jeg maa likevel si at det var verdt det.

Det var mange aktiviteter aa ta seg til paa denne plassen (utover det aa late seg i varme kilder). Blandt annet white-water rafting, vulcano-climbing, horseback-riding, bicykleing etc. De to sistnevnte tilbudene dro jeg meg foroevrig nytte av. Penny og jeg dro ut i "bushen" som et par ekte cowgirls for aa leie hester og ri litt western. Dette var forsaavidt foerste gang jeg red western, men det var greit nok det. Bortsett fra at hesten jeg fikk kanskje ikke var den enkleste. Vi ble til slutt en gjeng på 5 stk som dro og var en ganske morsom tur vi hadde, i spektakulaere omgivelser. Etter en tretimers lang tur var det på tide å si takk for seg og forberede seg på stive og saare muskler. Men foer vi forlot aastedet sjenket de generoese eierne av hestene oss den gaven aa sale av, boerste og mate hestene! Selv om vi kanskje var aller mest keene på aa komme oss hjem og legge oss flate ut paa sofaen, kunne vi jo ikke si nei-takk til dette! Men det var da fort gjort og det skulle da i grunn bare mangle.

Dagen etter ble jeg paa merkelig vis overtalt til aa bli med paa sykkeltur til Pucón's gjemte naturperle, som selvfoelgelig laa omtrent paa toppen av en vulkan. Jeg tror ikke jeg var helt ved mine fulle fem da jeg etter mye rundsnakk sa: "okei, I'm in". Det skulle jeg ALDRI gjort. Jeg tror ikke jeg har vaert saa kake foer i hele mitt liv. Kroppen hang nesten ikke sammen med beina lenger etter all den pedaltraakkinge. Jeg aner ikke hvor mange mil det var, men det maa ha vaert lengre enn en runde rundt Smoela (altsaa lengre enn 8 mil). Det tok hvertfall hele dagen. Det var foroevrig en veldig fin tur, men det er ikke de fine naturopplevelsene jeg minnes naar jeg tenker tilbake akkurat. Heldigvis var ikke jeg den eneste i daarlig form, men det kom pinlig godt frem ettersom jeg nesten konstant hang en 5 til 10 meter bak de andre. Det vil si, jeg var ikke helt alene baki der da. En engelskmann ved navn Gary, som heller ikke var forberedte paa dette Tour de France lignende opplegget holdt meg med godt selskap. Chile er ikke akkurat noe flatt land saa det ble flere oppoverbakker enn min rustne kropp hadde godt av tror jeg. Likevel vil jeg vel si at det var verdt det. Det var en morsomt gjeng jeg dro sammen med og da vi kom frem til maalet var fossefallene og kulpene verdt et par knips med kameraet. Det ble til og med tid til en liten dukkert i dette ISKALDE vannet og en liten matbit etterpå. Hjemoverturen ble heldigvis litt enklere siden vi hadde syklet opp for aa komme dit. Likevel hadde ikke motbakkene gaatt helt i skjul. Men ett og annet lyspunkt var det da ogsaa paa veien ned, bl. a. det fantastisk underholdende synet av en kjempestor reklameplakat ei kjempestor poelse. Jeg er sikker, det er den stoerste poelsa jeg noen gang har hvilt oeynene paa. Den reklameplakaten maa ha vaert over 15 m2 og da kan man jo bare tenke seg synet der den stod og solte seg i spotlighten. Dessverre fikk jeg ikke tatt noe bilde av denne poelsa, men jeg lo godt med meg selv mens jeg trillet ned en lang slak bakke og noet den lille pausen fra de fysiske anstrengelsene.
Ellers var Pucón en god pause fra livet i storbyen. Jeg ble kjent med masse nye og trivelige folk, fikk prata, skravla, drukket litt vino, og trimma skrotten litt i tillegg.

Naar det gjelder denne plassen, Valdivia, kunne jeg nok heller ha valgt aa bli litt lengre i Pucon. Det er egentlig ingenting aa gjoere her etter at man har gaatt den lille sloyfa av en gangsti rundt byen og kikket paa sjoeloevene. Saa her har jeg egentlig bare ligget i sola og lest boeker og ukeblad. Jeg var forresten innom et galleri her ogsaa. En av utstillingene var foroevrig ganske interessante. Det var portrettbilder i svart/hvitt av over 100 kvinner, unge, gamle, svarte, hvite i alle stoerrelser og utgaver. Jeg tenkte med meg selv da jeg gikk rundt at det i grunn ikke var noe spesielt med noen av disse kvinnene utseendemessig og skjoente ikke helt hvorfor det var nettopp de som hang paa veggene der. Helt til jeg leste ved utgangen at dette var bilder av kvinner som satt fengslet for de verste forbrytelsene du kunne tenke deg. Det laa ogsaa en bok der med mindre utgaver av bildene og med tekst under som beskrev forbrytelsene de hadde begaatt. Da maatte jeg ta nok en runde og studere bildene og det var ganske tankevekkende hvor annerledes alle bildene ble da, da jeg visste at denne dama hadde torturert et spedbarn til doede, begaatt dobbeltdrap, solgt narkotika eller drevet med menneskehandel av unge jenter. Det satte virkelig bildene i et annet lys, men forutenom dette besoeket er det lite som frister til gjenvisitt til denne byen, saa jeg er egentlig ganske glad jeg skal hjem igjen i morra

Smøla

Da var jeg endelig kommet hjem igjen til Smøla og det er leeeenge siden jeg har skrevet. Det er vel slik det blir noen ganger for meg. Rekker ikke å fullføre alt jeg begynner på. Skal prøve å oppsummere litt her på slutten da, men nå har dessverre mye også gått i glemmeboka. Uansett, en må da gjøre et lite forsøk.

Likevel, det skjedde ganske mye etter at jeg kom tilbake til Santiago også. Blandt annet tok Arturo's lillesøster, Cecilia og hennes kusine Sophie meg med på nok en sightseeing-tur rundt i byen. Vi dro blandt annet til Pablo Neruda museet, altså huset til den kjente, chilenske nobelpris-vinneren i litteratur, til Parque Forestal hvor vi også kjøpte ekte italiensk is(!) Veeeeeldig god og selvfølgelig dro vi også innom diverse butikker og marked for å finne noe fornuftig å bruke penger på.

Ellers var det utrolig godt å møte Arturo igjen etter disse dagene. Dessuten kom jeg tilbake like før helga så det var bare en arbeidsdag på han før vi kunne nyte et par rolig dager sammen igjen. Denne helga dro vi til den andre familiehytta, men kun oss to. I grunn var det meningen å dra en hel gjen sammen, men etter litt dårlig organisering og komunikasjon ble det bare oss to, men det var like greit i grunn. Vi dro ikke før langt utpå lørdags ettermiddag så det hadde allerede rukket å bli ganske sent da vi kom frem. Vi pakket først ut og dro en tur på butikken for å kjøpe, nok en gang, spaghetti til middag. Denne lille sjappa minnet meg ganske mye om Smøla egentlig. Liten og trang og veldig lokal, men med mye sjarm. Etter å ha gjort unna shoppinga tok vi beina fatt for en liten gåtur og sightseeing. Vi gikk ned til stranda hvor det bognet av restauranter opplyst av levende lys og fylt med stemning. Det var nesten litt sydenpreget. Det var hvertfall veldig romantisk der vi gikk bortover strandkanten, nesten som tatt ut av en film. Vi endte til slutt opp på en utrolig koselig spisested med et vinglass hver og utsøkte gratinerte blåskjell som vi helte i oss akkompagnert av bølgeskvulp og måkeskrik! (Hjelp, dette høres mer og mer ut som en kiosk roman! Haha!). På denne restauranten møtte vi også tilfeldigvis på en av Arturo's klassekamerater, Benjamín med familie. Etter å ha gjort oss til kjenne og hilst på hverandre ble vi invitert til middag dagen etter, en ekte chilensk asado, nemlig grilling. Noe chilenerne er veldig gode på, her har nok de kalde nordboerne noe å lære. Etter dette restaurantbesøket bar det tilbake til hytta og den lokale videosjappa hvor vi lånte en fersk og nylig nedlastet DVD av Tim Burton's siste film, Sweeny Todd, med den aldri så kjekke Johnny Depp. Jeg slekter tydligvis mye på min far og greide å sove bort de siste ti minuttene. Like etter at filmen var ferdig kom Benjamín med sine to søstre på besøk. Så da ble det litt piscola og brettspill denne kvelden også.

Søndagen ble det nok en tur på stranda og vandring litt rundt omkring, men ettersom vi kom ganske sent ut døra ble det raskt tid for nok et måltid, så vi pakket sammen og kjørte til den berømmelige grillfesten. Og det var litt av et hus vi kom til. Det var så stort at det hvertfall ikke var noe hytte og med en helt fantastisk utsikt. Det lå litt oppe i fjellsiden og man kunne omtrent se verdens ende bak blått hav og hvite strender. Maten var også upåklagelig. Det var alle slags typer grillmat, marinert i de deiligste sauser og salat og nybakt brød. For ikke å glemme all den gode maten. Det ble et stort selskap som satt til bords tilslutt. For som tidligere nevnt er familiebåndene sterke her og det er vel rundt mabordet at de knyttes enda sterker. På meg ble det nok en runde med de sedvanlige spørsmålene om Norge og samfunnet, kulturen, været, språket eller hva det nå måtte være. Forresten har flere av disse menneskene jeg har truffet i dette landet vært i Norge, så det er jo litt moro da. De har jo også bare gode ting å si om landet, hvor vakkert det, godt utviklet osv. Noe som jo forøvrig også er helt sant. Etter dette gode måltidet ble det dessverre også tid for å dra hjem, så vi svingte innom hytta til svigermor og henta sakene og satte kursen mot Santiago igjen. Det ble en laaaaaaang tur hjem igjen, vi greide nemlig å kjøre feil og endte opp med å betale på tre bomstasjoner mer enn nødvendig! Ikke det at det ble så dyrt fordi om da, men unødvendig vil jeg si.

Uka som fulgte etter denne helga er også kjent som den stille uke. Den feires ganske annerledes i dette strengt konservative landet. Likevel ble det ikke så annerledes igrunn. Vi endte opp med feire i Tunquen, hele familien (les slekta). Det var vel en gjeng på oppimot 30 stk som befant seg på hyttene i Tunquen denne påskehelgen. I samme slengen må jeg vel si at det var utrolig koselig da. Masse god mat og drikke og ikke minst godt selskap. Vi dro allerede langfredag etter en litt fuktig natt, vi kom oss jo selvsagt ikke ivei før sent utpå dagen. Det går jo i latinotimer i dette landet også. Etter hvert var vi på vei. Denne kvelden var vi også på messe i en liten kirke på denne landsbygda. Det ble jo en litt spesiell opplevelse i grunn. I løpet av denne messen skulle vi også gå "korstog". Det kom en ca 40 mennesker til denne messen og gudstjenesten ble for det meste holdt utendørs, på hele 14 forskjellige plasser som vi tuslet imellom mens noen byttet på å bære et to meter høyt kors. Etter denne vandringen gjennom stasjoner som tilsvarte Jesus' liv (eller noe sånt... må ærlig inrømme jeg ikke skjønte alt hva som foregikk) var det på tide å trekke inn i kirken hvor en ny preken stod for tur. Og så skulle alle korse seg, sette seg, for så å gå fram og kysse føttene på en jesus-statue. Jeg for min del følte meg litt utilpass i hele situasjonen fra ende til annen. Vvar egentlig ganske lykkelig da jeg kunne gå ut kirkedørene og slippe å undre på hvor jeg skulle sette meg, hvor jeg skulle gå, når jeg skulle sitte eller stå. Halleluja..

Resten av helgen var preget av god mat og drikke og brettspill. Det var Tabu som lå på bordet, på SPANSK. Men jeg må si jeg ble positivt overrasket over hvor flink jeg var til å forklare de forskjellige ordene, moro var det også! Søndagen var det på tide å dra hjemover igjen, en tur til Argentina stor for dør for min del. Men før vi kunne sette av gårde skulle vi lete etter påske-sjokoladeegg. Ceilia hadde gjemt egg i alle mulige krinker og kroker av husret, og Arturo, Ceci og jeg endevendte huset for å få fatt på disse runde herlighetene. Etter en timeslang leteaksjon var det tid for å fordele fangsten. Vi delte broderlig med hele familien og fikk med oss en ganske så full pose hve, Arturo og jeg, da vi forsvant ut døra med destinasjon flyplassen. Det skulle selvsagt ikke bli helt enkelt å komme seg fra flyplassen til Argentina. Vi hadde selvfølgelig greid å bestille returbilletten hjem en måned for sent så vi måtte til å prøve å få byttet denne billetten hjem igjen, enklere sagt enn gjort. Så vi endte like godt opp med å måtte kjøpe en ny tur/retur billett, ettersom det viste seg å bli det billigste alternativet. Så etter litt plundring att og fram satt jeg tilslutt på flyet til Buenos Aires, med ganske så blandede følelser i grunn. Jeg gledet meg til å komme bort, å gjøre noe, men jeg hadde ikke noe lyst til å dra fra Arturo. På den andre siden kom jeg jo til å møte venner igjen da. Både Benjamin, Marc, Paul og Kari var nå i B.A. Så det skulle bli godt å få sosialisere seg litt med mine egne venner også. Og det ble en fantastisk tur!